Stikkordarkiv: Selvutvikling

864 ganger tusen takk

I går kom sommeren. Med strålende fint vær bestemte jeg meg for å gå en lang tur i marka. Sekken ble pakket med niste, fotokamera samt plastposer, skulle jeg snuble over noen multer på veien.

Det endte opp med at jeg plukket 1728 gram. Av en eller annen grunn begynte jeg si tusen takk til hvert eneste bær jeg plukket. Først sa jeg bare takk til bæret fordi det sto der slik at jeg kunne plukke det. Etterhvert begynte jeg inkludere alt og alle jeg ønsket å takke. For hvert bær – et tusen takk.

Takk til naturen som gir uten å be om noe tilbake. Takk til elgkua og elgkalvene som krysset myra rett nedenfor slik at jeg kunne observere dem på nært hold. Takk for at jeg kan drikke vannet rett fra elva. Takk til fjellskoene som holder meg tørr på bena selv etter fem timers myrvandring. Takk til familien som støtter meg. Takk til alle gode venner og kolleger som alltid er der. Takk til alle mine lærere som kontinuerlig minner meg på hvem jeg innerst inne er. Takk til alle utfordringer og vanskeligheter som hjelper meg huske på hvem jeg ikke er. Takk til bregnene, til den kjølige skogsbunnen, til de bare fjellknausene, til dvergbjørka og til hønsehauken. Takk til Norgeskart-appen som tegner av min snirklete rute på et kart. Takk til epledyrkerne i Chile. Takk til fjellene, til vinden, til isbreen i det fjerne og til fjorden langt der nede. Takk til intuisjonen. Takk til stillheten. Takk til det kreative, til det mystiske og til det uforutsigelige..

..864 ganger tusen takk.

Å være tro mot oss selv

De siste dagene har jeg kjent på en utilfredshet. Mens den ubevisste delen av meg som vanlig forbereder seg på dommedag, vet den bevisste delen av meg at dette betyr nye oppdagelser i gjære.

I morges etter frokost kom jeg plutselig på en dokumentar jeg har lett etter i lang tid. Den handler om en svensk jente som velger et liv som nonne. Har ikke lyktes med å finne den tidligere, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om den kunne skaffes på dvd. Når jeg nå søkte den opp, viste det seg at hele dokumentaren lå på nettet. Perfekt. Etter å ha lagret adressen, ble jeg sittende en stund å reflektere over situasjonen min.

Jeg tror vi alle har egenskaper/sider ved oss selv som vi til tider strever med å akseptere. Sider som tilsynelatende plasserer oss litt til siden for det «normale». Sider som gjør at vi til tider strever med å finne vår plass i en verden der normen virker å være sånn eller slik. Jeg har alltid hatt en snikende følelse av at løsningen består i å rette opp disse feilene og manglene. Hadde jeg bare lært/klart/forstått/blitt interessert så hadde alt blitt bra.

Etter å ha sett dokumentaren, slo det meg nok en gang: Det er et uendelig antall måter å leve livet på. Hva om jeg, i stedet for å forsøke passe inn i en modell som kanskje viser seg bare å eksistere i mitt eget hode, heller tar fullt ansvar for å leve slik jeg faktisk er, inkludert mine mangler og defekter? At jeg i stedet for å forsøke presse meg inn i en spesifikk form, heller tillater det som er å være der. Hva da hvis jeg så velger ut fra det?

Ikke at jeg ikke har innsett dette tidligere, men det blir som å skrelle en løk. Hver gang et lag forsvinner, dukker et nytt lag opp. Til tider kan det synes som en endeløs prosess, men for hvert lag kommer vi nærmere kjernen av oss selv. Bort med det falske, og det ekte gjenstår. Til all god slutt er det som det er. Å tilnærme seg selv slik innebærer ikke en idé om rett eller feil. Det er kun snakk om å leve vårt liv så tett opptil det vi innerst inne er.

Hvor er det motstanden kommer opp? Igjen er det frykten for det ukjente. Jeg har ikke et svar på hvordan livet mitt kommer til å utfolde seg. Behovet for å vite på forhånd er det første som jeg kan gi slipp på. Jeg har ingen å svare for. Det som er det er. Det er alltid noe i meg som stritter når vanen/frykten/mønstre trer i kraft og handler på mine vegne. Når jeg så avslører disse og deres forsøk på det ene eller andre, står dette noe i meg tilbake. Det er her jeg til alle tider er.

«Faced with a freedom that is absolute, a freedom that leaves no room for separation from the whole, most people will compulsively contract back into a condition of struggle where they can maintain a familiar sense of self. This means that when actually given the chance, most people will choose to struggle and remain separate, rather than to face the austerity of a freedom that shatters any sense of separateness. It is only when you desire to be free more than you desire the security of a familiar sense of self that you spontaneously move into a freedom that is final and beyond struggle.»

– Adyashanti –

Spørsmål på veien til oss selv

I dag tenkte jeg skrive litt om noen av de hyppigst tilbakevendende tankene og spørsmålene som har fulgt meg gjennom de siste års endringer, både mine egne og andres. Noen spørsmål har vært høyst personlige og knyttet til tid og sted, mens andre viser seg å være mer universelle. Deriblandt frykten for å bli følelsesløs og kald, frykten for å blindt skulle tro på noe, frykten for å miste seg selv og så videre.

Frykten for å bli følelsesløs. I tiden før min egen prosess tok til, var min største frykt at selvransakelsen skulle lede til følelsesløshet. Jeg tror faktisk det er ordrett hva jeg skrev i en dagbok et halvt års tid i forveien, «Jeg vil jo ikke bli helt nøytral». Jeg hadde blitt så vant til opp eller ned, hit eller dit, og etter mange år hadde jeg definert det som et velfungerende og balansert følelsesliv. Etter å ha tittet nøye på dette hos meg selv, har jeg i etterkant møtt en lang rekke mennesker som langt på vei opplever sitt emosjonelle liv på lignende vis. Dette inkluderer også frykten for at en endring vil føre til nøytralitet, hvis da en endring overhodet er mulig..

Så lenge vi oppfatter livet og oss selv gjennom dualismens enten/eller – rett eller galt, godt eller vondt og så videre, vil vårt følelsesregister være begrenset til dette enten/eller. Selv i mine lykkeligste øyeblikk var jeg alltid bevisst lykkens forgjengelighet. Uansett hvor fint det var, visste jeg innerst inne at følelsen var tidsbegrenset. Det jeg definerte som å «virkelig å kjenne på følelsene», handlet kanskje egentlig om opplevelsen av å hele tiden være på vei fra det ene følelsesmessige ytterpunktet til det andre.

Er økt selvbevissthet bare hjernevasking og blind tro? Før vi kan si noe om dette, må vi først bli enige om definisjonen av hjernevasking og definisjonen av blind tro. Vi kan jo snu det hele på hodet. Sett at vi i dette øyeblikk hadde blitt fratatt alt vi har blitt fortalt, alt vi har pugget og resonert oss frem til basert på annenhånds opplysninger – hva ville vi stått igjen med? Hvor mye av det vi hevder å vite vil vi nå kunne bekrefte? Vet vi, eller har vi blitt fortalt?

Hvis vi skal stille kritiske spørsmål, må disse omfatte alle aspekt av våre liv. Målet med enhver granskning er nettopp å legge bort det som ikke kan verifiseres. Å nøkternt studere nettopp det vi tror på for om mulig å kunne komme frem til en visshet som er hinsides tro. En vurdering uten preferanser utover å direkte erfare den dypeste sannheten. La oss gjøre dette og se hva som gjenstår. Kanskje en hjernevask hadde vært sunt? En ordentlig rundvask i alle kriker og kroker av sinnet vårt, slik at vi fikk ryddet i alt som gjennom mange år har blitt lagret der?

«Jeg ønsker ikke miste meg selv.» Dette er en annen tanke som viser seg ofte og dukke opp i prosessen med å studere oss selv. Å stille spørsmål ved hvem vi innerst inne er vil unektelig endre vår opplevelse av oss selv, med den konsekvens at verden slik vi har kjent den også vil endre seg. Betyr dette at vi har mistet oss selv? Kanskje det snarere er slik at vi har funnet oss selv? At vi i stedet for å oppleve oss selv og verden gjennom en rekke filtere, nå vil kunne se tydelig, uten å farge det vi betrakter med vår tanke, tro, idé, mening, kondisjonering og så videre.

Har vi investert tungt i vår idé om oss selv, i vårt selvbilde, så vil vi naturligvis kjenne på en motstand når disse endrer form. Men er dette oss? Er det meg, min essens, min væren, den jeg innerst inne er som forsvinner, eller refererer jeg til den jeg trodde jeg var?

«Det blir veldig intellektuelt.» Dette er et interessant punkt. Lik spørsmålet om blind tro og hjernevasking, kan vi også her spørre oss følgende spørsmål: er det egentlig noe som helst av det vi opplever som foregår uavhengig av hodet? Når vi dømmer, mener, tror, antar, hevder – snakker vi om det som faktisk foregår, eller refererer vi kun til historien som avspilles i hodet? I så fall – er ikke dette vel så mye å leve livet gjennom hodet som det å etterspørre hva som faktisk skjer der?

Min største utfordring var nettopp at jeg hadde så mye i hodet som jeg hevdet var sant. Disse antatte sannhetene forstyrret kontinuerlig min relasjon til mennesker, situasjoner, verden, været..det meste. Etterhvert innså jeg at forstyrrelsen skyldtes all den ubevisste aktiviteten i hodet. Hva da om vi for et øyeblikk tar en titt på det som foregår også her, før vi plasserer problemene og utfordringene utenfor oss selv? Dette betyr ikke at det ikke er faktiske situasjoner å forholde oss til i verden. Forskjellen kan imidlertid være at vi vil være bedre rustet til å takle disse situasjonene mer effektivt, uten at vårt ego kommer inn med enten/eller-mentaliteten.

Hva om vi forsøker å bruke sinnet til å studere sinnet? Det blir som den eldgamle analogien om tornen i foten. For å fjerne tornen bruker vi en annen torn. Når jobben er gjort, kan vi kaste begge. Hvis problemene våre skyldes produktene av den ubevisste aktiviteten i sinnet vårt, kan vi bruke sinnet vårt til å avdekke nettopp disse. Når vi får en bedre forståelse av vårt eget sinn gjennom direkte erfaring, vil den ubevisste aktiviteten stilne. Da kan vi til sist la sinnet returnere til sin opprinnelige oppgave, nemlig å ta hånd om alle de praktiske oppgaver som til enhver tid må løses.

«Jeg har gått rundt med dette så lenge. Det vil ta for lang tid å endre på det nå.» Vil det? Vet vi dette? Hvor lang tid trenger vi for å ta inn en ny lukt, en ny smak, en ny lyd? En av mine mest fastlåste relasjoner endret seg i løpet av den tiden det tok å gjenfortelle en drøm jeg hadde hatt. Et 16 år gammelt mønster oppløst der og da. Ikke gjennom 16 års arbeide for å rydde bort 16 års bagasje. Ett sekund var alt som trengtes.

Det som tar tid er veien fra vi oppdager en utfordring frem til vi bestemmer oss for å endre kurs. I denne perioden er vi prisgitt informasjonen vi allerede har i hodet, informasjonen som har brakt oss nettopp hit til hvor vi befinner oss nå. Vi vet ingenting om senere, annet enn vår konstruerte idé basert på det som har skjedd frem til nå. Som Einstein så fint sa det, «We can’t solve problems by using the same kind of thinking we used when we created them.» 

Friksjon kan bare oppstå i møtet mellom to separate objekt. Dette kan eksempelvis være min mening om meg selv og verden i møtet med det som faktisk er. Kan vi våge å se nøye på områdene der friksjonen oppleves, med en villighet til for en stund å gi slipp på konseptet meg? Det kan være alt som skal til for at vi returnerer til oss selv og til det vi allerede er.

«Give up defining yourself – to yourself or to others. You won’t die. You will come to life.»

– Eckhart Tolle –

Spranget ut i ingenting

Her står vi. Øyeblikk etter øyeblikk på spranget ut i ingenting. Ut i noe vi ikke vet hva er. Hvor og når vi tar steget avhenger av vår evne til å ha tillit til noe vi i dette øyeblikk ikke vet hva er. Til noe vi ikke har sett før.

Hvor mange ganger har jeg ikke endt opp på nettopp dette punktet? Hver gang jeg står ovenfor noe ukjent, strekker jeg meg instinktivt etter noe kjent. Av frykt for det ukjente, ønsker jeg å velge det jeg kjenner. Det som allerede finnes. Det gir en midlertidig følelse av velvære, men etter en stund opphører den til fordel for følelsen av gjentakelse. Verden lukter og smaker likt, høres og synes lik det den var et øyeblikk tidligere.

De siste dagene har jeg snakket med en rekke mennesker som alle står på kanten av stupet. Som alle er på det punktet hvor det eneste som gjenstår er å gi slipp på trapesen, i påvente av at den neste skal dukke opp i mørket. Hva skal til for å slippe taket? For å ha nok tillit til at noe i oss vet – noe tidligere enn sinnet og intellektet?

Det som befinner seg i hjernen er uten unntak fortid. Erfaringer allerede gjort, kunnskap om noe som allerede eksisterer. Som pappa brukte å si: «Hvis vi bygger den beste kikkerten vi kan og retter den mot verdensrommet – vil vi da hevde at verdensrommet slutter der kikkerten ikke lenger kan se? » Tilliten til at noe allerede er, gjør at vi neste gang bygger en enda bedre kikkert, som i sin tur vil avdekke enda mer. Drivkraften er tilliten til at dette noe er der. Troen på at trapesen kommer. Vi vet ikke, men noe i oss drar oss alikevel i den retningen. Kanskje behøver vi en ekstra sving for å samle nok mot, men til sist vil vi innse at eneste måten å komme videre på er å gi slipp på det vi holder på. Vi vet ikke, og med det hopper vi.

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del I

Hvordan kan vi raskest og mest direkte komme til erkjennelsen av hvem vi er? Den indiske læreren H.W.L Poonja sa det slik:

«To discover truth, you will have to disappear.»

Hva og hvem må forsvinne? Det eneste som kan forsvinne er det som ikke er. Hva enn som har en begynnelse, har en slutt. Vår tradisjonelle kunnskap om det ene og det andre er avhengig av informasjon, også denne innhentet utenfra. Hver gang ny informasjon kommer, endrer kunnskapen vår seg. Den kommer, består for en stund, før den så forsvinner og erstattes av noe annet. Hva hvis jeg derimot forsøker beskrive hvordan honning smaker? Jeg opplever ikke at jeg vet hvordan honning smaker. Ei heller at jeg ikke vet. Det bare er som det er. Når er det så jeg hevder å vite? Stort sett viser det seg at jeg hevder å vite når jeg egentlig ikke vet. Hvem hevder dette? Ikke er det meg – det jeg innerst inne er. Derimot er det min idé om meg selv, konseptet, rollen og formen meg som behøver eie kunnskap. Som behøver å vite, å kunne, å være sånn eller slik. Bort med disse, bort med «meg», og det eneste som gjenstår er sannheten.

«The search for reality is the most dangerous of all undertakings for it will destroy the world in which you live. But if your motive is love of truth and life, you need not be afraid. »

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Erkjennelser på veien

Hvordan trekke vår oppmerksomhet tilbake til dette øyeblikket, her vi er akkurat nå? Dette tror jeg er essensen. Gi slipp på historien, gjetningene, antakelsene: Dette er jeg ikke i stand til. Jeg forstår ikke. Jeg burde ha forstått. Jeg har ikke tid. Jeg skulle ønske jeg hadde tid. Jeg har prøvd alt! Alle andre kan, men min situasjon er helt spesiell. Ingen i hele verden har noensinne opplevd det slik jeg gjør det… Det eneste disse tankene bidrar til, er å forsterke opplevelsen av avstand, ikke bare til oss selv, til den jeg skulle ønske jeg var, men også til verden og de rundt meg. Så, hva om vi nå går til det som befinner seg før tankene? Tankene dukker opp, men vi lar være å røre ved de. Vi kan tidsnok plukke dem opp senere. Nå, i dette øyeblikk lar vi dem passere.

Når vi øver for å bli bedre på noe, gir det mening å øve på det vi ikke enda kan. Likeså i denne prosessen. Hva annet skal vi bruke tiden vår på? Det som hindrer oss kan vi løse opp. Er båten fortøyd, henvender vi oss til fortøyningen for å frigjøre den. Er det frykt som hindrer oss, kan vi tilnærme oss denne på samme vis. Frykten for tilbakefall, frykten for det ukjente, frykten for nået, frykten for hva som kan dukke opp som et resultat av vår granskning. Ved å våge se direkte på denne, vil vi få mulighet til å erkjenne hva den faktisk er – en idé. Troen på at ting er sånn eller slik, hindrer oss i å se dem for det de faktisk er. Dette inkluderer oss selv. Vi tror vi er det ene og det andre. Basert på dette, oppstår alt annet. Alt som trengs er en nøktern granskning. Er det jeg tror sant (svaret gir seg selv, legger vi merke til hva vi faktisk sier), eller er det kun en idé?

Det er en interessant oppgave å forsøke beskrive dette noe, hvorfra selv ordene oppstår. Det hadde vært enklere å stille seg selv spørsmålet «Hvem er jeg?», og ikke forlate dette før sannheten alene gjensto. Ikke jeg og sannheten – kun sannheten. Dette kan imidlertid fort bli en intellektuell øvelse, så sant den ikke blir forstått hinsides intellektet. Dermed trengs noen beskrivelser for å unngå disse misforståelsene. Faren med ordene er at de fanger vår oppmerksomhet. Hvis ordene derimot kan sees som veivisere, antydninger og pekepinner på noe, og at det er dette noe som er målet, så kan vi legge vekk ordene så snart de har tjent sin hensikt. Den kinesiske vismannen Chuang Tzu sier det slik:

«The purpose of a fishtrap is to catch fish, and when the fish are caught, the trap is forgotten.
The purpose of a rabbit snare is to catch rabbits. When the rabbits are caught, the snare is forgotten.
The purpose of words is to convey ideas. When the ideas are grasped, the words are forgotten.
Where can I find a man who has forgotten words?
He is the one I would like to talk to.»

Noe av det første jeg ble utfordret på da jeg la i vei inn i meg selv, var opplevelsen av å ha forstått noe. Nå skjønner jeg. Aha, det er sånn det er. I det samme øyeblikk jeg strammet grepet rundt det jeg hevdet var min nylig ervervede forståelse, forsvant den mellom fingrene mine. Jeg ønsket virkelig å holde fast på lykkefølelsen. Endelig er jeg glad – jeg har omsider forstått. Det var utrolig å observere hvor raskt pendelen svingte til motsatt side igjen. Det kunne være snakk om få minutter, før jeg igjen var tilbake nøyaktig der jeg mente jeg ikke lenger burde ha vært.

Hvorfor dette behovet for å holde fast på noe? Fordrer ikke dette en grunnleggende tro på at vi ikke har i utgangspunktet? Kanskje vil det vise seg at det er selve denne tanken som skaper vår opplevde misnøye? Ved å løse opp vår tilknytning til denne, vil vi igjen returnere til det sted i oss hvor vi ikke behøver holde på noe som helst. Som Eckhart Tolle sier, «Vi kan kun miste det vi har, ikke det vi er». Har vi forståelsen, blir den borte. Er vi forståelsen…ja, hva mer trengs?

En annen utfordring er ideen om at våre hindre må endres, og aller helst elimineres. Bare jeg får fjernet/endret tanken så er jeg fri. Med en slik forståelse er det ikke til å unngå at utilfredsheten dukker opp i det øyeblikk et gammelt tankemønster viser seg i synsfeltet vårt. Denne oppdagelsen følges av en annen tanke, som hevder at vi ikke har klart å reparere problemet. En tredje tanke vil umiddelbart hevde at vi burde ha klart det. Vi er tilsynelatende tilbake på start.

Det sies at det hver dag produseres rundt 60 000 tanker. Vi opplever at det er «vi som tenker». Er dette egentlig sant? Kan vi med sikkerhet hevde at det er vi som skaper tanken, eller mener vi kanskje å antyde at vi legger merke til tankene? Kanskje problemet ikke er selve tanken, men vår interesse i den? På samme måte som øynene våre trekkes mot bevegelsen på TV-skjermen, går vår oppmerksomhet automatisk til alt som beveger seg. Igjen, vår oppmerksomhet går mot bevegelsenEn tanke er bevegelse. Denne bevegelsen blir registreret av noe. Ved å identifisere oss med den som registrerer, vil vi ikke lenger gå til det som beveger seg. Ved å ikke gå dit, vil vi heller ikke behøve endre på det som registreres. Den som registrerer trenger ingenting.

Kroppen kommer og går. Den ble født inn i denne verden, og den er programmert til å gå i oppløsning på et gitt tidspunkt. Tankene kommer, for så å bli erstattet av nye tanker. Følelser dukker opp, for så å bli borte igjen. Verden dukker opp når vi våkner, for så å forsvinne igjen når vi sovner. Alle er de bevegelser. Hvem betrakter disse? Kommer og går også denne?

Korteste vei til her

«We are sometimes as different from ourselves as we are from others.»

– Francois de La Rochefoucauld –

Hva er korteste vei til oss selv? Til det vi tilsynelatende leter etter? I morges snakket vi om øyeblikket der det går fra å være til å være sånn eller slik. Med ideen om «jeg» følger verden rett etter, og med den, rekken av utfordringer. Problemene er uten unntak knyttet til objektene vi kan observere. Av disse er identifikasjonen med kroppen og sinnet den mest subtile. I det ene øyeblikket observerer vi kroppen og sinnet vårt. I det neste er vi identifisert med dem. Med kroppen og sinnet følger sult, tørste, frykt for å dø, sammenligning med andre og så videre. Til all god slutt vil vi sitte igjen med en uendelig rekke utfordringer som alle relaterer til kroppen og sinnet. Men hvem legger så merke til disse?

Hvem er så denne «jeg»? Hvis det er så at alt oppstår som en konsekvens av at konseptet «jeg» har oppstått, vil det ikke være mest hensiktsmessig å begynne undersøkelsen der alt oppstår? Hvis vi ønsker fjerne et tre som vokser på eiendommen vår, kan vi sage og sage i det uendelige. Så lenge roten ligger der, vil nye skudd komme av seg selv. Tar vi derimot bort roten, vil det ikke lenger være noe «resten» å ta seg av.

Hvis vi nøye gransker vår identifikasjon med kroppen, vil vi til sist erkjenne at vi ikke er kroppen. Vi opplever den, men vi er den ikke. Det samme med sinnet, hvorfra ideen om vår person oppstår. Føler vi oss for eksempel mindreverdige, vil vi slite i møtet med den tilsynelatende suverene. «Jeg føler meg så liten». Men hvem møter egentlig hvem? Hvem føler seg liten? Kan vi virkelig bevise at denne faktisk eksisterer som noe utover en idé? Hvis ikke, hvem merker seg ideen? Hvilken størrelse har denne?

Mitt selvportrett

Hvis jeg skulle ha tegnet mitt eget selvportrett sett innenfra, hvordan ville det ha sett ut? Det vi kaller selvportrett, viser som regel hvordan vi fysisk fremstår, dette sett utenfra. Det hadde vært mer korrekt å kalle det et andres bilde av meg selv – portrett. Hvordan ser jeg så meg selv?

Er det ikke slik at jeg aller mest opplever meg selv som et eneste stort øye? Fra der jeg er, legger jeg merke til en masse ting. Alle disse dukker opp i mitt synsfelt, mens jeg står tidligere. Jeg kan til og med inkludere min fysiske kropp i rekken av objekt som kan studeres. Hvis jeg hadde tittet på et bilde av meg selv sittende i et rom, hadde jeg uten problem skilt mellom sofaen, hvor kroppen var plassert, og selve kroppen. Jeg ville ha pekt på kroppen og sagt, «Der er jeg». Når jeg ser fra innsiden og ut, dukker nå også kroppen opp som et objekt som kan observeres. Noe skiller altså mellom kroppen og «meg selv». Hvem gjør dette?

Går jeg enda tettere på, vil jeg innse at selv øyet er et bilde registrert av noe. Hvem tegner dette? Vil det være mulig å tegne selv den som tegner?

Nasrudin went into a bank with a cheque to cash.
«Can you identify yourself?» asked the clerk.
Nasrudin took out a mirror and peered into it.
«Yes, that´s me all right» he said.
 – Ancient Sufi story –

 

Hvordan gi slipp på ideen om «jeg»

Hva peker denne spørsmålsstillingen på? Hvordan kan vi komme til en direkte erkjennelse av at vi hverken er intellektet, sinnet, sansene eller kroppen, men noe tidligere enn disse? Til sist, og kanskje enda viktigere – hvilken forskjell vil en slik erkjennelse kunne utgjøre? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på slike tanker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss selv er om vi er tilfreds i livet. For de aller fleste av oss vil svaret bli at vi stort sett er fornøyde, med noen større eller mindre unntak her og der. Disse har vi lært oss å leve med. Eventuelt tolereres de, helt til de en vakker dag ikke lenger tolereres.

Når er det så problemene våre dukker opp? Ved nærmere ettersyn vil vi kunne se at problemene tilsynelatende dukker opp i det øyeblikk jeg kommer i kontakt med han/henne/de/det. Uten et jeg, vil heller ikke han/henne/de/det kunne eksistere. Når jeg sover, er også konseptet jeg borte. Problemene er borte, og det samme er resten av det vi definerer som verden. Allikevel er det noe som er tilstede og registrerer, som legger merke til drømmene vi har. Når vi så våkner opp, dukker jeg opp i vår bevissthet, og verden oppstår umiddelbart som en følge av dette. Hvem er så denne jeg? Hvor befinner denne seg? Jeg som fryser, som er sulten, trøttsyksint, som er fornærmet. Hvem snakker, og hvem snakker denne om, og hvem legger i sin tur merke til alle disse?

Når vi forsøker lokalisere jeg´et, sliter vi med å finne noen hjemme. «Jeg knytter neven». Er dette virkelig den hele og fulle sannheten? Neven blir knyttet, men vi kan på ingen måte bekrefte med absolutt sikkerhet at det er et jeg som så knytter hånda. Det vi kan si er at det registreres at hånden blir knyttet. Det samme med, «jeg lukter». Vet jeg med sikkerhet at denne jeg utfører handlingen å lukte? Jeg registrerer lukt, men kan jeg virkelig si at det er jeg som gjør det? Nesen i seg selv lukter heller ikke. Hvis så hadde vært, hvorfor registreres da ingen lukt når vi sover?

Hva hvis vi tenker oss følgende: Vi er ikke den som handler, den som liker eller ikke liker. Ikke er vi den som blir truet, den som må forsvare seg eller som må mene. Tvert i mot – noe legger simpelthen merke til at alle disse oppstår og forsvinner. Grunner vi over dette bare for et øyeblikk, vil vi måtte erkjenne at det medfører riktighet. Hvis ikke, hvordan hadde vi ellers kunnet snakke om disse? For å snakke om – /tenke på noe, må det være en distanse. Vi kan ikke være både den som legger merke til, samtidig som vi er objektet som vi iakttar. Den som observerer må allerede være der, tidligere enn det observerte.

Vil dette si at vi da er den som legger merke til? Blir ikke også denne observert? Jeg er ikke sulten min. Jeg legger merke til sulten. Hvem observerer da den som sier, «jeg legger merke til sulten»?

Til slutt sitter vi atter engang igjen med spørsmålet, «Hvem er jeg?». Før dette blir etablert, hva kan vi si? Dette betyr ikke at vår samhandling med verden og våre medmennesker vil opphøre. Men ved å være åpne for muligheten av at ting ikke er som vi tror de er, vil vi kunne komme nærmere og nærmere ting som de er. Til sist vil det ikke være noen distanse. Ikke noe jeg i møte med ting. I samme øyeblikk forsvinner verden slik vi kjenner den.

«There is no such state as seeing the real. Who is to see what? You can only be the real – which you are anyhow. The problem is only mental. Abandon false ideas, that’s all. There is no need of true ideas. There aren’t any.»

– Nisargadatta Maharaj –

Ingen steder å stå

For tre år siden hadde jeg en skjellsettende drøm. Jeg var på turné i Troms fylke, og denne hendelsen fant sted på et lite, avsidesliggende høyfjellshotell. Midt på natten våknet jeg av at jeg gråt høylydt, noe jeg aldri har opplevd hverken før eller senere. Drømmen jeg nettopp hadde hatt handlet om at alle mine roller ble frarøvet meg. En av de første rollene som forsvant var rollen som «flink til å kjøre bil». I drømmen var jeg turnésjåfør. På vei til konsertlokalet fortalte en av de som satt i baksetet at jeg ikke egentlig var noe særlig flink til å kjøre bil. Det var ingen misunnelse eller kritikk. Kun en konstatering av fakta. Hmm..der forsvant den rollen. Videre ble jeg konfrontert med hver og en av de roller jeg sterkest har identifisert meg med. Det siste jeg husker før jeg våknet var at jeg var hjemme hos mamma og pappa. Jeg hadde vært på besøk, og skulle nå kjøre videre. På vei inn i bilen stoppet mamma meg og sa hun hadde noe hun måtte fortelle meg. «Vi har ikke helt visst hvordan vi skulle si dette, men du er faktisk ikke Frode». Så våknet jeg.

Det tok lang tid før jeg sovnet igjen. Det var en rystende følelse å plutselig ikke være noe som helst. Ikke engang Frode, den jeg trodde jeg var. Samtidig var det noe grunnleggende som endret seg etter denne natten. Jeg kunne tydeligere se at rollene mine kom senere. De var ikke først, tidligst eller nærmest meg. Som med klær. De ble båret av meg, men de var ikke meg.

Hvor står vi egentlig? Alt er i bevegelse. Holder vi fast i noe, hindrer vi flyten. Det betyr ikke at en ikke kan være på et sted, på en adresse, i en relasjon et helt liv. Om vi ønsker å bo i høyblokk eller i en grotte i Himalaya, spiller ingen rolle. Hvis vi derimot holder fast i det ene eller andre av frykt for at vi, ved å gi slipp, vil opphøre å eksistere, så vil argumentet for å bli værende på stedet hvil være basert på en illusjon. Det er illusjonen som bringer utilfredshet.