Stikkordarkiv: Selvutvikling

Troen på oss selv

I dag mottok jeg en mail som blant annet tok for seg det å ha troen på seg selv, og hvor utfordrende dette kan være. Det er mange av oss som opplever den samme utfordringen, og jeg begynte reflektere litt over hva dette egentlig betyr.

Hva refererer vi til når vi kjenner på utfordringen med å tro på oss selv? Hvem skal tro på hvem? Dette spørsmålet penset meg inn på en tidløs grunnsetning, nemlig at vår største utfordring ligger i det at vi ikke fullt ut vet hvem vi er. Når vi så skal ha troen på oss selv, hvilken av oss er det som skal tro på hvem i oss? Har den vi innerst inne er et behov for å tro på seg selv? Er det i det hele tatt mulig? Å tro noe, krever et objekt. Det må nødvendigvis være en distanse mellom den som må tro og det denne må tro på. Hvem identifiserer vi oss i tilfellet med? Den som observerer, eller det objekt som blir observert. Hva kommer først?

 «It’s not who you are that holds you back, it’s who you think you’re not.»

– unknown –

I mitt eget liv oppdaget jeg etterhvert at det som bød på størst motstand, var å forsøke leve livet gjennom en person som i stor grad var et produkt av mitt eget hode. Jeg satte en skyhøy standard for meg selv, basert på en rekke oppsamlede idealer. Disse idealene var en rettesnor for hvordan jeg burde være. Problemet var at siden de hovedsaklig var basert på andres idealer, så rimte de ikke alltid med hva det innerste i meg ønsket. Hvis jeg ikke var klar over at det jeg definerte som ett, i sannhet var to – meg, min essens som så observerte ett sett idealer, endte jeg som oftest opp med å blande de sammen. Jeg trodde fullt og helt på at jeg adresserte «mine» ideal. Resultatet var en følelse av ikke å innfri.

Hvordan kan noe vi allerede er innfri? Hvis vi, når vi leser dette står midt i vår væren, i det vi er, hvor behøver vi gå herfra? Kan det være at behovet for bevegelse enten hit eller dit oppstår i samme øyeblikk som tanken på å være sånn eller slik oppstår? Med mindre vi er født mangelfulle, hvorfor behøver vi bevege oss bort fra det vi er? Hva hvis vi tenker oss at problemet ikke skyldes manglende tro på oss selv, men snarere denne ukritiske tro på at vi er mangelfulle? Grunnet denne, må vi så kompensere med sterkere tro på oss selv. Hadde vi i dette øyeblikk løsnet vårt grep rundt begge, hva hadde vi stått tilbake med?

«Be – don´t try to become.»

– Osho –

Hva vet vi?

«Not-knowing is true knowledge. Presuming to know is a disease. First realize that you are sick, then you can move toward health.»

– Tao Te Ching –

Hva vet vi? Uansett hva vi hevder å vite, vil vi etter nøye granskning ende opp med ikke-viten. Dette kan lett testes ut. Forsøk å si noe som er sant. Ikke relativt sant, ikke din personlige sannhet, men objektivt sant. Forsøk, og du vil ende opp med meninger, tro og antakelser. Til all god slutt vil det komme til en erkjennelse av å ikke vite.

«Jeg er en mann.» Det er relativt sant i det at jeg beveger meg rundt i en mannskropp. Men hva er mann? Er det fysikk? I såfall – hva er fysikk? Og er jeg kroppen? Slik fortsetter vi, og vi vil også her ende opp med, «ja, men det vet jeg ikke».

Hva refererer jeg til når jeg sier «jeg vet»? Hvem har et behov for å presentere denne viten, og hvorfor dette behovet? Vet jeg noe som helst utenom det jeg har blitt fortalt og det jeg har lest? Vi har en rekke begrep for å beskrive noe, for å definere noe, for å referere til noe som allerede er. Uansett hva vi sier, er det fremdeles ikke noe annet enn et forsøk på å nå dette noe. Hva er nærmest sannheten? Beskrivelsen av dette noe eller noe selv?

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»

– H.W.L Poonja –

«Jeg mener, jeg tror, jeg antar.» Hvis vi hadde blitt mer oppmerksomme på det personlige pronomen først i setningen, hvor lenge hadde vi fortsatt å verdsette våre meninger, vår tro og våre antakelser? Disse refererer utelukkende til noe som ikke er den hele og fulle sannheten. Har de da noen verdi, utover å kunne tjene som midlertidige rettesnorer og pekepinner?

«Jeg skal prøve å reise meg fra stolen». Enten reiser jeg meg, eller så blir jeg sittende. Det er alt.

«Do not try to know the truth, for knowledge by the mind is not true knowledge. But you can know what is not true — which is enough to liberate you from the false. The idea that you know what is true is dangerous, for it keeps you imprisoned in the mind. It is when you do not know, that you are free to investigate. And there can be no salvation without investigation, because non-investigation is the main cause of bondage.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Verden uten hode

For de fleste av oss er verden slik vi kjenner den en salig blanding av oss selv og detNår vi dømmer, setter merkelapper, trenger og behøver, handler alle disse om noe som tilsynelatende eksisterer objektivt utenfor oss selv. Jeg dømmer det. Vi opplever at problemene våre er reelle, og de oppstår i møtet med «verden» – i møtet med «dem» og «det». Jeg snakker ikke her om oppgavene vi til stadighet blir tildelt – dekkene på bilen som må skiftes, skatten som må leveres, dagligvarer som må handles, huset som må vaskes. I seg selv er de oppgaver som løses. Det jeg her definerer som problemer, er de situasjoner hvor det går fra å være en i seg selv nøytral oppgave, til å bli noe «personlig». Alt blir tettere. Energien og intensiteten øker, samtidig som rommet rundt oss blir mindre og mindre.

Hvem lider? Hvem opplever problemer? Hvem er dømmende? Er det virkelig essensen av meg som lider, eller er det min person – den vi tror vi er, i rollen som det ene eller andre? Dommer, offer, far, mor, mann, kvinne, bra, dårlig, overlegen, mindreverdig osv. Vi er tilsynelatende en hel samling mennesker. Ikke rart at vi og omverden blir forvirret. Den som slet i går kveld, har i dag gått opp i røyk. Ingen vet hvor han har blitt av. Snakker vi her om verden slik den er? Er dette den vi er?…før vi så blir noe annet?..før vi blir det tredje?

Hvordan hadde verden sett ut, hadde vi skrudd hodet av overkroppen og satt det til sides for en stund?

En reaksjon kommer i møtet med dem eller det. Vanligvis har vi en historie klar. «Det er typisk henne». «Det har alltid vært slik». Denne gangen går vi ikke fullt så langt. Når følelsen kommer, blir vi sittende kun med denne – ren, akkurat slik den er. Hvis vi tillater følelsen å være ett hundre prosent, hvordan kjennes det ut da? Hvilken form har den? Hvordan ser den ut? Ah…kanskje slik, eller kanskje litt mer slik?

Hva hvis vi for et øyeblikk tenker oss at problemene vi opplever i denne verden er tilknyttet vår person? Vår person består av en rekke definisjoner – kjønn, kropp, navn, yrke, rolle – en rekke merkelapper. Tilsynelatende er vi subjekt i møtet med objekt – jeg i møtet med verden. Tenk nå at det i stedet viser seg å være objekt i møte med objekt, og at vi, det vi innerst inne er, står tidligere og observerer alt som utspiller seg. Kroppen blir kald. Kroppen blir syk. Er det jeg´et som er sykt, eller den fysiske kroppen som lider? Brekker jeg hånda, er jeg brukket? Når jeg blir fornærmet, hvem er det egentlig som blir fornærmet?

I det øyeblikk vi åpner opp for at noe kanskje ligger bakenfor, noe ligger før, vil det kunne komme som en stor overraskelse at «verden, dem og det» er det første som forsvinner. Hva står så igjen? Eksisterer denne personen «meg» som noe reelt, eller er den et konsept skapt av sinnet? Hvis så skulle være, hvorfor denne interessen for et konsept? Er dette virkelig det nærmeste jeg kan komme meg selv? For hvem fremstår personen meg? For hvem utspiller sinnet seg?

«Life of man is what is. That which is, is. All the trouble arises by having a conception of it. Mind comes in. It has a conception. All trouble follows. If you are as you are, without a mind and its conceptions about various things, all will be well with you. If you seek the source of the mind, then alone all questions will be solved.»

– Sri Ramana Maharshi –

Hva er personlig?

Hvor ofte har jeg ikke hørt følgende replikk i amerikanske filmer, «It´s nothing personal!» Om det handlet om mord, om å bli slått konkurs, å bli frarøvet jobben og kona/ektemannen – alltid dette, «It´s nothing personal!»

Hva er egentlig personlig? Dette er et spørsmål jeg lenge har stilt meg selv. Hvis vi tar utgangspunkt i forståelsen av at vi ikke er kroppen vår (hvem legger i tilfellet merke til kroppen?), hvor befinner egentlig dette personlige seg? Hva i oss er det som av og til kjenner seg truet og må skalke lukene? Hvem sier, «Det er personlig!», og hvorfor?

For meg peker begrepet personlig hovedsaklig på følelsen av å være en adskilt enhet, som i sin tur enten er «dårligere eller bedre enn». Med negativt fortegn kan jeg kjenne på følelsen av at jeg har handlet galt, eventuelt at jeg har noen egenskaper/tanker/følelser som «ingen andre i hele verden har.» Det er bare jeg som har disse svakhetene, og de må holdes skjult. Noe i meg tåler ikke dagens lys. Dette resulterer i følelsen av å være separat fra verden og alle rundt meg. Personlig betyr i dette tilfellet å trekke en grense. Nei, det er personlig. 

Nå tror jeg ikke det er slik at jeg på død og liv må dele absolutt alt som til enhver tid foregår. Sitter jeg med noe jeg strever med, kan det å ikke dele kanskje være et bedre valg i gitte situasjoner. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å ta en nærmere titt på årsaken til at jeg ikke ønsker å dele. Jeg oppdager stadig vekk at så fort jeg gjør det, dukker det gjerne opp en definisjon/rolle som uttaler seg på vegne av meg. Når den blir identifisert, opphører gjerne momentet/energien/»den fryktelige historien» å eksistere i samme slengen. Det går fra å være det ene og det andre til bare å være. Det som gjenstår er spontant, kreativt og fritt for bindinger. Kanskje ender jeg med å dele noe, eller kanskje ikke. Uansett valg er det omgitt av frihet og letthet, og best av alt – det er ikke lenger personlig.

I motsatt tilfelle, der jeg kjenner meg «bedre enn», ser det gjerne slik ut: Hvis noen ikke tar meg «seriøst», kan jeg kjenne på en frustrasjon. Hevder jeg for eksempel å være i besittelse av spesifikke kunnskaper, kan jeg fort bli fornærmet når disse ikke blir verdsatt. Stoltheten svulmer opp – dette er noe egoet mitt elsker, og det reagerer sterkt hvis omverden ikke anerkjenner det jeg vet. Dette VET jeg!! Jeg har faktisk studert dette. Er du klar over ..?. osv. Jeg tar det personlig! Hvem er det som vet? Hva nøyaktig er det denne jeg vet? Har jeg en følelse av at det er min kunnskap? Hvem har studert? Hvem spør om verden er klar over det ene og det andre??

Hvis vi er observante i det øyeblikket tanken/følelsen/definisjonen personlig dukker opp, vil vi kanskje kunne oppdage sinnsstemmningen som gjerne følger med på kjøpet. Kanskje er det en følelse av å være avsondret fra, en følelse av isolasjon? Uansett hvilken merkelapp vi setter på den – den definerer gjerne situasjonen vi står i som begrensende, ikke frigjørende. Antall løsninger er få, ikke mange. Det er enten eller, ikke både og.

Ved å merke oss disse følelsene/tankene, kan de lede vår oppmerksomhet mot et mønster i oss. Et mønster som i øyeblikket utgir seg for å være den vi er. Så fort det blir lagt merke til, befinner vi oss automatisk på det sted hvor fra mønsteret blir observert. Dette stedet vil befinne seg før mønsteret. Det er alltid her, uavhengig av vår bevissthet om det. Vi er tilbake til ren væren, og alt som oppstår, oppstår i kjølvannet av denne. Det vi er er tidligere enn tanker, ord og gjerninger; tidligere enn følelsen/begrepet/ideen personlig. Sett fra den rene eksistensens ståsted – hva er personlig? Hva er nærmere? Hva observerer personlig? Har denne observatøren en grense eller en definisjon?

Å gi og motta gaver

For en stund siden leste jeg en bok av Don Miguel Ruiz. Boken handlet om kjærlighet, og tok spesielt for seg kjærlighet i parforhold. I et kapittel sammenlignet han kjærligheten mellom oss mennesker med den vi kan føle for et dyr. Vi er for eksempel i stand til å gi ubetinget kjærlighet til en katt. Om den kommer å legger seg i fanget vårt eller ikke spiller ingen rolle. Kommer den er det fint. Kommer den ikke, er det fint. Når det handler om mennesker, blir det med ett mer komplisert. Hvorfor? Hvorfor er det slik at vi uten problem kan vise ubetinget kjærlighet til et dyr, men ikke i våre mennesklige relasjoner?

Hva er å gi? Er det slik at vi alltid gir når vi gir, eller kan det være at vi noen ganger gir med et iboende ønske om å motta? Kanskje vi egentlig vil ha, og for å få gir vi? Hvem i oss er det i tilfellet som er trengende? For å behøve, for å trenge, fordrer ikke det en opplevd mangel av noe? Hvis så er, er det dette vi uttrykker. Vi uttrykker en opplevelse av mangel, og dette uttrykkes gjennom å «gi kjærlighet».

Jeg tror at mange misforståelser oppstår som en følge av dette. Vi mener oppriktig å vise medfølelse, men uten at vi er klar over det ligger det kanskje egoistiske motiv bak. Vi erklærer vår kjærlighet til et menneske, men ved nærmere ettersyn finner vi snart at det foreligger en kontrakt med liten skrift som kanskje krever kjærligheten returnert..(og gjerne med visse endringer i avsenders personlighet). Dette ligner mer på en transaksjon enn på ren kjærlighet.

Hvis jeg gir et kompliment til noen; hvor kommer komplimentet fra? Kan jeg virkelig hevde at det kommer fra meg, og nå gir jeg det til deg? Har jeg noe som du ikke har, og når det er gitt så er jeg litt mindre, mens du nå har blitt litt mer? Hvor er den som gir? Hvor er den som mottar? Hva gis? 

Kjærligheten er ikke noe vi eier, noe vi besitter. Det er kun egoet som opplever det slik.  Vi har den som tilsynelatende gir, det som tilsynelatende gis og den som tilsynelatende mottar. Men før disse finnes den som observerer disse tre. Hvilken handing finner sted der? Hvilke behov har denne?

«Freedom and love go together. Love is not a reaction. If I love you because you love me, that is mere trade, a thing to be bought in the market; it is not love. To love is not to ask anything in return, not even to feel that you are giving something- and it is only such love that can know freedom.»

– Jiddu Krishnamurti –

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Å leve innenfra og ut

Slik kjennes det her jeg sitter. Hva er det motsatte? Utenfra og inn?

Nisargadatta Maharaj spør følgende spørsmål, «Hva kommer først? Du eller verden?». Dette vekker umiddelbart noe i meg. Jeg innser at jeg alltid har kjent på nødvendigheten av å justere meg etter «det som er». Etter en opplevd mal. Verden var først, og jeg måtte lytte meg inn slik at jeg kunne passe inn i det som allerede fantes. Hva hvis jeg følger ledetråden til Nisargadatta Maharaj? Jeg skaper det jeg ser. Jeg leser meg selv inn i situasjoner, inn i mennesker. Jeg synes det ene og det andre. Jeg tror, jeg mener, jeg føler, jeg, jeg, jeg. Hvis dette «jeg» virkelig er først, vil ikke det bety at jeg da vil være i stand til å skape det jeg vil? Er ikke problemene jeg opplever også der ute? Hvis min væren er først, kommer problemet i tilfellet senere. Ønsker jeg å fortsette fra meg og ut til det neste, eller forblir jeg her, i denne væren? Hva føles fritt? Hva føles lukket? Hva åpner opp for muligheter? Hva begrenser mulighetene?

En kvinne satte seg engang ned foran en mester..

«Hva vil du?», spurte mesteren. «Jeg ønsker å se meg», svarte kvinnen. Mesteren tittet på kvinnen. Så spurte han henne, «Hvor befinner denne meg seg?». «Inni meg», svarte kvinnen. Mesteren nikket fornøyd, og ba så kvinnen gå dit. «Har du gått?», spurte mesteren etter en stund. Kvinnen svarte at nei, det hadde hun ikke. «Hvor er du da?». Kvinnen svarte at hun fremdeles var her. «Jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg skal finne meg selv.» Mesteren spurte så, «Hvor mange meter fra innsiden er du? Hva behøver du for å komme dit? Et fly? Et skip? Et tog? En bil? Ønsker du å reise i luften? Til vanns? Til lands? Disse er alternativene vi har for å gjennomføre en reise fra hit til dit. For å reise til innsiden, hva velger du?». Kvinnen svarte at ingen av disse kunne benyttes. «Det er ingen distanse». Mesteren så på kvinnen en stund, hvorpå han sa, «Ingen distanse sier du? Da ber jeg deg – ikke rør deg…..Ikke rør deg. Vekk ikke liv i tankene dine. Dette er bevegelse. Ei heller skal du aktivisere sinnet ditt. Også dette er bevegelse. Ikke rør deg. La intellektet hvile. Svar meg så – hvor er du i dette øyeblikk – akkurat nå?». «Her», svarte kvinnen. Mesteren smilte. «Godt. Bli her. Dette er frihet. Dette er lykke. Dette er opplysthet.»

Hvor er hjemme?

Nå er det en stund siden sist jeg har skrevet noe. Helt siden jeg kom hjem fra min fem ukers reise i Colombia har jeg hatt lite å si. Ikke nødvendigvis fordi det ikke har vært noe å si, men fordi jeg ikke helt har fått fatt i det. Det jeg derimot kan si noe om er hvilken lærdom jeg sitter igjen med etter reisen.

Jeg oppdaget til fulle hva det vil si å være i nået. Alt var ok. Selv utfordringene var ok. Jeg nøt opplevelsen av togreisen til flyplassen. Sikkerhetssjekken, boarding i Oslo – ja, selv 4 timers forsinkelse i New York som ble tilbragt sittende i flysetet var helt som den skulle være. Der snakket jeg med Alberto, som i en alder av rundt 30 var på vei for å besøke sin familie i Colombia for første gang. Det var i tillegg hans første flytur noensinne. Jeg var like ekstatisk som han. Og det var denne følelsen av tilfredshet, av lykke som skulle komme til å omslutte alt som min Colombianske venninne og jeg var i ferd med å skulle oppleve.

Å tilbringe 5 uker med et menneske jeg omgåes heller sjelden er en øvelse som inkluderer det meste av utfordringer. Dette var det jeg var kanskje mest nervøs for. Hva hvis vi ikke har noe å si? Hva hvis vi ikke trives i hverandres selskap? Det var ikke noe annet å gjøre enn å stupe i det, og så var vi i gang. Ble energien tung, og svaret på spørsmålet om alt var bra var et tvetydig «Ja», så var det bare å sette seg ned med en kaffe og gjøre min favorittøvelse «Hva tenker du nå?». Til sist var luften atter engang ren, og vi kunne se at det aldri egentlig hadde vært noe støy der i seg selv.

Det siste året har jeg undret mer og mer på hvor hjemme er. Jeg har for tiden ingen fast adresse, ei heller ser jeg klart hvordan jeg, det innerste i meg, skal kunne komme best mulig til uttrykk. Alt dette gjør sitt til at jeg virkelig får satt min egen definisjon av hjem på prøve. Hva er hjem? Et hus? En tilhørighet? En rolle? Alle disse er ytre former som er i konstant endring. Former som har spilt en viktig rolle i min opplevelse av hjemme. Nå er de midlertidig oppløste. Er hjemme i meg? I så fall, hvordan komme til en sann erkjennelse av dette?

Den for tiden største utfordringen min er å utvide aksepten for meg selv. Det er som ringene i vannet. Ikke før har de omsluttet noe, før de i neste millisekund favner enda mer, og jeg må inkludere også dette..og dette…ja, til og med dette. Vil total aksept lede meg hjem? Også følelsen av ikke å kjenne meg hjemme noe sted trenger sårt å bli akseptert. Jeg ønsker ikke returnere til det som har vært. Ved å slippe taket i det kjente, blekner i samme øyeblikk den antatte fremtiden, som til nå har vært modellert etter fortiden. Det jeg da sitter igjen med er ……………. . Det er så mye i denne verden jeg ikke forstår. Jeg forstår ikke jaget etter mer. Jaget etter penger og suksess. Jeg har liten forståelse for ideen om personlig suksess, ære og berømmelse. Det er utfordrende å finne et sted å skulle stå i alt dette, som for meg fremstår som ganske så uvirkelig og uviktig.

Her om dagen så jeg en fin film. Den handlet om en kvinne som i 1977 krysset ørkenen i Australia til fots, kun ved hjelp av 4 kameler og en hund. I et intervju gjort nylig, uttalte hun at hun hadde valgt opplevelsen av frihet til fordel for det å kjenne seg komfortabel. Jeg har tilbrakt mye av mitt liv med å være ukomfortabel. Jeg kjente meg umiddelbart igjen.

 «Home is where one starts from».

– Thomas Stearns Eliot –

Å være her

Vi er her, akkurat nå – i dette øyeblikk. Beveger vi oss, vil for – og fremtid dukke opp. Hvor lenge kan jeg ta inn et sanseinntrykk, og samtidig holde meg i øyeblikket? Hvor lang tid tar det før musikken jeg lytter til minner meg om noe lagret i hukommelsen?

Kanskje oppgaven vår simpelthen går ut på å klare og gi slipp? Gi slipp på historien. Ja, gi slipp selv på det enestående øyeblikket. Er øyeblikket «enestående», er det fordi vi har satt en merkelapp på det, basert på en sammenligning med noe vi har lagret i hukommelsen. Gi slipp på ideen om hvordan det er, hvordan det var, hvordan det bør -/burde -/skulle være, og atter returner tilbake til øyeblikket. Det eneste vi kan holde fast på er fortiden (som jo kun eksisterer som en tanke), og ut av den kommer forestillingen om fremtiden. I øyeblikket finnes «ingen-ting», i øyeblikket finnes alt.

«Life is a pilgrimage to nowhere; from nowhere to nowhere. Between these two nowhere is the Now-here.»

– Osho –

Hva er det å reparere?

Dette tenkte jeg på her om dagen. Hva hvis vi, den dagen vi forlater kroppen vår, oppdager at det vi relaterte til som «livet» viser seg å ha vært en eneste stor projeksjon i sinnet vårt? En drøm? Jeg mener ikke å si at vi ikke opplever livet som ekte. Heller ikke at denne opplevelse av livet ikke føles ekte. Men – kanskje vil det vi definerte som livet med ett oppleves på samme vis som en drøm? Vi jages av en tiger, men når vi våkner opp, innser vi at det aldri var noe problem å løse, ettersom tigeren aldri eksisterte i utgangspunktet.

Vi ønsker å løse problemene vi møter, og det som oftest ved å reparere noe «der ute». I dag for eksempel, snakker mange varmt for at religionene bør fjernes, da de forårsaker problemer. Hvis denne logikken skal følges, burde ikke da også økonomien avskaffes?

Går vi litt grundigere til verks, vil vi uten unntak finne et menneske bak enhver handling. Altså er mennesket der før religionen, før det økonomiske systemet. Hvem er dette mennesket? Hvor kommer impulsen til å handle fra? Ville det ikke være mest hensiktsmessig å finne begynnelsen, der det hele starter?

Jeg hørte en gang en historie om en indisk læremester som var ute å kjørte bil. Det var varmt, og etter en stund trengte radiatoren påfyll av vann. Han stoppet, grep en kanne og ruslet ned til elvebredden. Med ett oppdaget han en slange som hadde fanget foten til en frosk. Hans første innskytelse var å hjelpe frosken ut av knipen, men ved nærmere ettersyn oppdaget han til sin forbauselse at frosken var travelt opptatt med å fange fluer.

Hvis vi kun definerer problemene som noe der der ute, vil ingen varig endring kunne finne sted. Dette simpelthen fordi «der ute» ikke finnes. Den eller det jeg peker på, peker bare tilbake på meg, og der står vi.

«All the wars, all the hatred, all the ignorance in the world come out of being so invested in our opinions. And at bottom, those opinions are merely our efforts to escape the underlying uneasiness of being human, the uneasiness of feeling like we can’t get ground under our feet. So we hold on to our fixed ideas of this is how it is and disparage any opposing views. But imagine what the world would be like if we could come to see our likes and dislikes as merely likes and dislikes, and what we take to be intrinsically true as just our personal viewpoint.» 

– Pema Chödrön –