Stikkordarkiv: Shunryu Suzuki

Det er slik vi lever i denne verden

I dag tenkte jeg å forsøke og utdype ett av mine favorittsitater (ikke uten grunn det forblir stående øverst på kloke ord-posten min..). Sitatet er hentet fra Shunryu Suzukis bok «Zen-sinn, begynner-sinn», og dette innlegget kan i så måte leses som et ærbødig bukk i retning Suzuki. Jeg har tidligere beskrevet hvordan boken tilfeldig dukket opp da jeg studerte ved buddhistsenteret i Oslo.

For å kommentere, deler jeg sitatet opp der jeg synes det er passende. Sitatet står i kursiv. Jeg er ingen skolert analytiker, ei heller en skolert student av Zenbuddhisme. Dette er helt og holdent min egen forsøksvise beskrivelse av hva ordene vekker i meg :

 

«Hver av oss må finne vår egen vei, og når vi gjør det vil denne veien uttrykke den universelle veien. Dette er mysteriet.

I utgangspunktet er vi. Alt annet kommer etterpå. Vi kan ha tanker, meninger og ideer om hvem vi er og hvordan vi skal leve våre liv, men til syvende og sist vil vårt instinkt, vår innerste natur ha siste ordet. Kan vi stole på dette, vil vi slutte å kjempe mot livet, og heller tillate oss å flyte med livsstrømmen. Vi blir ett med livet, og således ett av de utallige uttrykk for den universelle veien. Det er virkelig et enestående fantastisk mysterium.

Når du forstår en ting helt igjennom, forstår du alt.

Det er egentlig ikke så mye å forstå. Det blir som å se hele universet i et sandkorn, eller som å se treet i et frø. Gjør én ting fullt og helt. Hvis vi kan være hundre prosent ærlige, vil det i seg selv kunne være nok. Hvis vi helt og holdent kan la andre være i fred, vil resultatet bli det samme. Hvis vi tar hånd om oss selv, i form av å ta hånd om våre personlige utfordringer, hva vil så stå igjen?

Når du prøver å forstå alt, vil du ikke forstå noen ting.

Alt fordrer at det er en hel masse som må forstås. Vi tenker kanskje at det er et uendelig antall relasjoner som må forstås for at verden skal bli bra. Været må bedres. Alle vanskelige mennesker må forandre seg og så videre. Det vi kanskje ikke umiddelbart ser, er at alle disse skapes et sted i oss. Vi, derimot, tror de eksisterer objektivt. Det å skulle reparere/forstå noe der ute som kontinuerlig skapes i og av oss, vil være umulig. Uansett hvor du måtte reise for å slippe unna en vanskelig nabo, så vil du før eller senere gjenskape han i form av en vanskelig kunde eller en besværlig servitør.

Den beste vei er å forstå deg selv, og da vil du forstå alt. Så når du prøver hardt å finne din egen vei, vil du hjelpe andre, og du vil bli hjulpet av andre. Før du finner din egen vei, kan du ikke hjelpe noen, og ingen kan hjelpe deg.

Jeg husker dagen jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre en endring på livssituasjonen min. Det som kanskje var vanskeligst å takle, var innsikten om at det kun var meg som kunne ordne opp i situasjonen, og det gjennom å reparere meg selv. Familie, kjæreste og venner forsøkte så godt de kunne, men så lenge jeg var full av støy i form av bebreidelser, frustrasjoner, sinne, sorg og utallige komplekser hadde jeg ingen mulighet til å motta hjelp. Alt som ble sendt min vei ble enten tolket til det ugjenkjennelige, hvis det da ikke regelrett ble avvist som tull og tøys. Å ta imot, det være seg kjærlighet, komplimenter eller andre former for gaver var en umulighet.

..det var også her jeg merket de første endringene. En vakker dag oppdaget jeg at jeg igjen var i stand til å ta i mot. Og gradvis utvidet jeg meg mer og mer…

For å bli uavhengig på denne ekte måten, må vi glemme alt som vi har i sinnet vårt og oppdage noe helt nytt og forskjellig; øyeblikk etter øyeblikk. Det er slik vi lever i denne verden.»

Ved å rydde i mitt eget hus, letter jeg på slørene som skjuler hvordan ting egentlig er. Endringer jeg gjør inne i meg selv gjør seg umiddelbart gjeldende i verden utenfor. Bort med alle vrangforestillinger, synspunkt, meninger og antakelser. Bort med det som ikke er ekte, og det som gjenstår er øyeblikket – ferskt og uten en historie.

Å snakke om oss selv er å glemme oss selv

Det øyeblikk jeg sier hvem jeg er, er det feil. Hvis jeg kan si noe om det, betyr det nettopp det – jeg sier noe om det. Dermed har jeg separert meg fra det, og følgelig sier jeg ikke hva jeg er; kun hva jeg tror jeg er. Det jeg er sier noe om noe annet, noe som blir observert av min væren. Som Shunryu Suzuki uttaler det i ”Zen-sinn, begynner-sinn” :

”Vi er selv den store aktiviteten. Vi bare uttrykker en bitte liten partikkel av den store aktiviteten. Det er alt. Så det er i orden å snakke om oss selv, men egentlig er det ikke nødvendig å gjøre det. Før vi åpner munnen, uttrykker vi allerede den store eksistensen, oss selv inkludert. Så hensikten med å snakke om oss selv er å korrigere den misforståelsen vi har når vi klynger oss til en spesiell tisdbestemt form eller farge av den store aktiviteten. Det er nødvendig å snakke om hva vår kropp er og hva vår aktivitet er, slik at vi ikke tar feil av dem. Så å snakke om oss selv er egentlig å glemme oss selv.”

Når vi klemmer fingrene i døra, gjør vi ikke noe. Vi rekker ikke tenke. Sannsynligheten er allikevel stor for at en handling finner sted, mest sannsynligvis i form av et rop. Hva betyr det? Vi handler ikke, samtidig som en handling finner sted. Wei Wu Wei heter det i taoismen. Handling gjennom ikke-handling. Når vi sanser noe vi ikke umiddelbart kan plassere….hva som helst som stilner sinnet vårt slik at vi bare responderer, så handler vi ut fra et sted der vi ikke er bevisst at vi handler. En handling finner sted – vi er handlingen.