Stikkordarkiv: Suzuki Roshi

Det er slik vi lever i denne verden

I dag tenkte jeg å forsøke og utdype ett av mine favorittsitater (ikke uten grunn det forblir stående øverst på kloke ord-posten min..). Sitatet er hentet fra Shunryu Suzukis bok «Zen-sinn, begynner-sinn», og dette innlegget kan i så måte leses som et ærbødig bukk i retning Suzuki. Jeg har tidligere beskrevet hvordan boken tilfeldig dukket opp da jeg studerte ved buddhistsenteret i Oslo.

For å kommentere, deler jeg sitatet opp der jeg synes det er passende. Sitatet står i kursiv. Jeg er ingen skolert analytiker, ei heller en skolert student av Zenbuddhisme. Dette er helt og holdent min egen forsøksvise beskrivelse av hva ordene vekker i meg :

 

«Hver av oss må finne vår egen vei, og når vi gjør det vil denne veien uttrykke den universelle veien. Dette er mysteriet.

I utgangspunktet er vi. Alt annet kommer etterpå. Vi kan ha tanker, meninger og ideer om hvem vi er og hvordan vi skal leve våre liv, men til syvende og sist vil vårt instinkt, vår innerste natur ha siste ordet. Kan vi stole på dette, vil vi slutte å kjempe mot livet, og heller tillate oss å flyte med livsstrømmen. Vi blir ett med livet, og således ett av de utallige uttrykk for den universelle veien. Det er virkelig et enestående fantastisk mysterium.

Når du forstår en ting helt igjennom, forstår du alt.

Det er egentlig ikke så mye å forstå. Det blir som å se hele universet i et sandkorn, eller som å se treet i et frø. Gjør én ting fullt og helt. Hvis vi kan være hundre prosent ærlige, vil det i seg selv kunne være nok. Hvis vi helt og holdent kan la andre være i fred, vil resultatet bli det samme. Hvis vi tar hånd om oss selv, i form av å ta hånd om våre personlige utfordringer, hva vil så stå igjen?

Når du prøver å forstå alt, vil du ikke forstå noen ting.

Alt fordrer at det er en hel masse som må forstås. Vi tenker kanskje at det er et uendelig antall relasjoner som må forstås for at verden skal bli bra. Været må bedres. Alle vanskelige mennesker må forandre seg og så videre. Det vi kanskje ikke umiddelbart ser, er at alle disse skapes et sted i oss. Vi, derimot, tror de eksisterer objektivt. Det å skulle reparere/forstå noe der ute som kontinuerlig skapes i og av oss, vil være umulig. Uansett hvor du måtte reise for å slippe unna en vanskelig nabo, så vil du før eller senere gjenskape han i form av en vanskelig kunde eller en besværlig servitør.

Den beste vei er å forstå deg selv, og da vil du forstå alt. Så når du prøver hardt å finne din egen vei, vil du hjelpe andre, og du vil bli hjulpet av andre. Før du finner din egen vei, kan du ikke hjelpe noen, og ingen kan hjelpe deg.

Jeg husker dagen jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre en endring på livssituasjonen min. Det som kanskje var vanskeligst å takle, var innsikten om at det kun var meg som kunne ordne opp i situasjonen, og det gjennom å reparere meg selv. Familie, kjæreste og venner forsøkte så godt de kunne, men så lenge jeg var full av støy i form av bebreidelser, frustrasjoner, sinne, sorg og utallige komplekser hadde jeg ingen mulighet til å motta hjelp. Alt som ble sendt min vei ble enten tolket til det ugjenkjennelige, hvis det da ikke regelrett ble avvist som tull og tøys. Å ta imot, det være seg kjærlighet, komplimenter eller andre former for gaver var en umulighet.

..det var også her jeg merket de første endringene. En vakker dag oppdaget jeg at jeg igjen var i stand til å ta i mot. Og gradvis utvidet jeg meg mer og mer…

For å bli uavhengig på denne ekte måten, må vi glemme alt som vi har i sinnet vårt og oppdage noe helt nytt og forskjellig; øyeblikk etter øyeblikk. Det er slik vi lever i denne verden.»

Ved å rydde i mitt eget hus, letter jeg på slørene som skjuler hvordan ting egentlig er. Endringer jeg gjør inne i meg selv gjør seg umiddelbart gjeldende i verden utenfor. Bort med alle vrangforestillinger, synspunkt, meninger og antakelser. Bort med det som ikke er ekte, og det som gjenstår er øyeblikket – ferskt og uten en historie.

Tilstedeværelsen av tanker er tydeligst når de forsvinner

Første gang jeg åpnet Eckhart Tolles bok «Det er nå du lever», bet jeg meg merke i ett spesielt avsnitt. Her beskrev han hvordan det å legge merke til pusten ville kunne forandre våre liv fullstendig. På det tidspunkt jeg leste det syntes jeg det var et uforståelig og ganske så drøyt utsagn. Holder det å legge merke til sin egen pust? Hvordan ville det endre på noe som helst? Hva med handling? Allikevel – ut fra mine kritiske spørsmål kunne jeg ane at disse ordene vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg ønsket finne ut om det virkelig kunne stemme. Jeg bestemte meg derfor for å begynne legge merke til pusten min så ofte som mulig. Mens jeg gikk tur, sittende på toget, i en samtale, mens jeg lyttet til musikk eller noen snakke, mens jeg observerte noe, mens jeg spiste..

Det tok en god stund før jeg merket noen som helst endring. Bare det å gjøre pusteøvelsen til en vane tok sin tid..

..men så en dag la jeg plutselig merke til mine egne tanker. I stedet for å være fullt og helt identifisert med de slik jeg tidligere hadde vært, var det akkurat som om jeg nå kunne betrakte de litt på avstand. Det enestående var at det ikke krevde noen som helst anstrengelse. Når det omsider skjedde, skjønte jeg at øvelsen ikke handlet om pusten i seg selv. Dette var bare en teknikk for lettere å direkte kunne erfare noe som er tidligere enn tankene. Hvis du forsøker, vil du straks legge merke til at det er helt umulig å tenke en tanke og samtidig legge merke til at du puster. Det betyr at hver gang du merker deg pusten din, trekkes fokuset tilbake fra aktiviteten i sinnet. Når denne aktiviteten så dukker opp igjen, står den med ett i tydelig kontrast til stillheten som befinner seg før tankestøyen- før innhold. I denne stillheten oppstår valgmulighetene..

Det å observere pusten er den enkleste og nærmest tilgjengelige teknikkene vi kan benytte oss av for å få kontakt med vår væren. Vi trenger ikke dra noe sted. Vår bevissthet, vår tankeløshet er allerede her.

Det er alltid flere lag av løken som kan skrelles. Hver gang observasjonsevnen forbedres, avdekkes enda et lag; mer subtilt enn det forrige. Så glemmer vi oss, og følger en tanke eller følelse utover – bort fra oss selv. Med vennlig overbærenhet minner vi oss atter engang på hvor vi er, og med det returnerer vi – via pusten til oss selv. Nye lag oppdages. Bevegelse utover – bevegelse innover; akkurat som pusten.

«What we call «I» is just a swinging door which moves when we inhale and when we exhale.»

– Suzuki Roshi –

 

Pusteøvelse

Sett deg på en stol med ryggen rak. Begge bena godt plantet på gulvet med hendene hvilende i fanget. Lukk øynene og begynn legge merke til pusten der den passerer neseborene – kald på vei inn og varm på vei ut. Du kan eventuelt legge merke til brystkassen som hever og senker seg. Ved innpust, si inni deg, «hever». Ved utpust, si inni deg, «senker». En tredje variant er å uttale ordet Aum inni deg samtidig som du legger merke til brystkassen som hever seg ved innpust. Ved utpust teller du fra 1 til 10 (med start på 1 igjen etter å ha kommet til 10) mens du legger merke til at brystkassen senker seg. Eventuelt kan du telle fra 1 til…så langt du ønsker.

«Aum (puster inn) – 1 (puster ut), Aum (puster inn) – 2 (puster ut)….»

Når vi teller slik, blir det veldig tydelig når vi mister fokuset. Det er fascinerende plutselig å befinne seg på tallet 9 eller 90, uten å ane hvordan vi kom dit. Da begynner vi på nytt igjen. Gradvis vil det gå raskere å oppdage at vi har glemt pusten. Kanskje vi ikke kommer lenger enn til 12. Tallene er der kun for lettere å gjøre oss oppmerksomme på fenomenet «å bli fortapt i tankene». Det er ikke et mål å komme langt. Målet er å være så bevisst som mulig. Jo mer observante vi er, jo bedre er det. Til sist trenger vi ikke lenger minne oss på pusten – prosessen begynner å gå av seg selv.

Tanker etter en togtur

Jeg husker jeg leste i Suzuki Roshis bok at på vei til seg selv er en nødt til å tro på ingenting. På samme vis er det ingen steder å stå. Det er nettopp slik det oppleves nå. Jeg vet ikke hvor jeg står. Personligheten min forsøker til stadighet å finne et sted å forankre seg, men det er ikke så lett (ei heller tror jeg det er hva jeg – min essens innerst inne vil).

Jeg ønsker virkelig å stole på at ideene jeg fanger opp har en verdi ut over meg selv. At de kan være til nytte mer enn som rent tankespinn. Kanskje ligger utfordringen akkurat nå i opplevelsen av å være i ingenmannsland? Når jeg er rotfestet i min egen væren, savner jeg ingen definisjon eller rolle. Når jeg derimot blir for sterkt identifisert med hodet og egoet, som savner å kunne lene seg på en slik, så er den plutselig ute av syne. Det er et helt nytt landskap å skulle utforske; det å tro på ingenting, å ikke ha en meg å holde frem for meg selv og andre.

En venninne spurte meg forresten nylig om jeg hadde truffet noen siden sist? Jeg innså at jeg ikke har opplevd å være forelsket på lang tid. Er det fordi jeg ikke tillater meg det? Mangler jeg noen antenner, eller ligger det rett og slett ikke for meg? Er dette resultatet av min indre rengjøring; at jeg jorder meg i meg selv på bekostning av å slippe verden inn? Eller handler det kanskje bare om at jeg ikke lenger mister meg selv i verden/ i en annen person/ i ett eller annet like mye som før? Mange spørsmål!!

«All the buddhas of all the ages have been telling you a very simple fact:
Be — don´t try to become. Within these two words, be and becoming,
your whole life is contained. Being is enlightenment, becoming is ignorance.»

– Osho –

Kjærlighet er ikke der, den er her

Dagens overskrift er et modifisert utsagn hentet fra den indiske guruen Osho, der han opprinnelig snakker om sannheten som noe som ikke er et objekt. Den er ikke der; den er her. Opplevelsen jeg tenkte skrive om handler nettopp om denne erkjennelsen.

En tidlig vårdag etter at jeg hadde avsluttet mitt år på psykosyntesestudiet, snakket jeg med en god venninne som hadde gått videre på andre året. Hun kunne fortelle at de nettopp hadde hatt en samling der de ble introdusert for en metode kalt rebirthing. Hun fortalte litt om hvordan det hadde vært, og jeg ble veldig nysgjerrig. Rebirthing (slik jeg tror jeg husker det beskrevet..) går i korte trekk ut på at man mer eller mindre hyperventilerer en gitt tid. Den økte oksygenmengden stimulerer hjernen på en slik måte at nye tanker/opplevelser/innsikter kan dukke opp. Dette er en veldig forenklet beskrivelse av en metode som er nøye utarbeidet. Det anbefales å gjøre øvelsen med en instruktør (noe jeg ble fortalt på et senere tidspunkt).
Bestemte meg for at jeg ønsket prøve dette allerede samme kveld.

Klokken 21 la jeg med ned på gulvet, satte stoppeklokken på seksti minutter, og satte igang.  Jeg hadde ingen konkrete spørsmål jeg ønsket svar på, ei heller noe spesielt jeg gikk og funderte på. Alt var helt åpent.

Det første som skjedde var at jeg begynte å kjenne lette kramper i hendene. Jeg hadde nå pustet i 20 minutter. Det var som om musklene i håndflatene trakk seg sammen, og tommelene ble stående i en litt merkelig posisjon. Jeg satset på at alt var som det skulle. Jeg husker jeg tenkte at det verste som kan skje er at jeg besvimer, men i så tilfelle vil sikkert kroppen finne ut av det. Etter ytterligere 10 minutter dukket plutselig ansiktet til en ekskjæreste opp i hodet mitt. Jeg ble utrolig trist, og plutselig rant tårene i strie strømmer. Følelsen jeg kjente på handlet om at hun hadde noe som jeg manglet. Det hun var i besittelse av var kjærlighet, og eneste måten for meg å få del i den på var at hun gav meg den. Følte meg skikkelig nedfor og utrolig trengende. Etter å ha snufset i ti minutter forsvant bildet, og alt var tilbake til normalt. Jeg pustet videre. Fem minutter gikk, og så skjedde det samme igjen. Nok et bilde dukket opp, denne gangen av en kvinne jeg nettopp hadde sett i en film. Umiddelbart kom den samme følelsen tilbake. Så slo det meg med ett – hvordan kan jeg få den samme følelsen når et helt fremmed ansikt dukker opp? Hva er fellesnevneren? Det er jo meg. Følelsen er ikke der borte. Den er akkurat her – iboende i meg.

Ble liggende med denne innsikten i femten minutter, og så ringte klokken.

I den senere tid har jeg tenkt mye på denne hendelsen. Det blir som med alt annet vi deler opp i meg og det. Er det virkelig slik at vi er adskilt fra det? Når vi hører på musikk som får oss til å føle noe spesielt, er det i musikken eller er det i oss denne opplevelsen ligger? Uttrykket «It takes one to know one« peker kanskje på nettopp dette. Vi reagerer fordi det allerede er her – i oss. Hva enn musikken berører i oss, så er nettopp her – i oss. Personen i stolen ved siden av hører kanskje noe helt annet. Hva enn et menneske berører i oss, så er på samme vis. Vi hadde ikke reagert hvis det ikke allerede var her. Blir vi frustrerte, er også disse følelsene allerede i oss. Gjør en person oss usikre, betyr det kanskje bare at personen minner oss på noe vi allerede lurer på. Blir vi provoserte er det samme sak.

Det eneste vi behøver gjøre er å stoppe bevegelsen og pekefingeren rettet utover. Det er ikke der ute i form av han/det/den/de. Hvis vi tar oss tid til å titte litt nærmere på oss selv, vil vi oppdage at det vi i utgangspunktet pekte på med ett ikke lenger finnes der ute. Det regner fremdeles, men det er ikke lenger dårlig vær. Kjærlighet hverken kom eller gikk. Den bare er.

«Wherever I go, I meet myself.»

– Suzuki Roshi –