Stikkordarkiv: Tanker

Rapport fra stormens øye

«You are the sky. Everything else – it´s just the weather.»

– Pema Chödrön –

I går observerte jeg en skikkelig tankestorm. Slik ser den ut:

  • Det dukker opp en rekke spørsmål som umiddelbart må besvares.
  • For å løse situasjonen, må det handles – ikke i morgen, men med en gang.
  • Det oppleves som om punktene jeg vanligvis orienterer meg etter for å kunne vite hvilke handlinger som er rett, hva jeg mener, hvem jeg er og så videre forsvinner ut av syne. Jeg vet ikke hva som er opp og ned.
  • Spørsmålene tar for seg scenarier i fremtiden, og har egentlig ingen fullgode svar i øyeblikket.
  • Følelse av stress og begrensede muligheter.
  • Jeg opplever meg selv som dårlig rustet til å løse mine egne oppgaver.
  • Sammenlikning med omverdenen.

Utpå kvelden merket jeg at alle spørsmålene var forduftet. Det fantes ikke så mye som et lite ekko igjen. Jeg kunne riktignok gjenskape spørsmålsstillingene fra minnet, men jeg var ikke i stand til å gjenskape energien som tidligere på dagen hadde fulgt disse.

Dette står jeg igjen med:

  • Jeg risikerer å bruke store mengder energi på noe som to timer senere ikke lenger finnes.
  • Den som lytter til – / responderer på dramaet, gir sin energi til noe som to timer senere ikke lenger finnes.

Når tankene fanger oppmerksomheten vår, har vi alltid muligheten til å returnere tilbake til det sted i oss som observerer dramaet. Til det stedet som befinner seg før tankene. Vi trenger ikke stoppe tankene. Vi behøver ikke engang forandre tankene våre. Alt vi trenger gjøre er å observere de, på samme måten som vi studerer bildene på en tv-skjerm. Som vi titter på skyene på himmelen. De oppstår for så å forsvinne igjen. Det er alt. Det enkleste er å legge merke til pusten. Tell til ti. Vent til i morgen med å fatte en bestemmelse. Sov på det. Øv på å legge merke til, ikke identifisere seg med.

Når vi i en samtale innehar rollen som lytter, kan vi forsøke å orientere oss mot det i den andre som registrerer hendelsene som blir beskrevet. Ved å avstå fra å gå inn i en dialog med dramaet, men heller relaterer til det som befinner seg bakenfor, kan vi slik legge til rette for å avdekke illusjonen. Hvem er der? Hva oppleves der? Kan det beskrives? Ser det ut som det ene eller det andre? Hva hvis vi bare sitter slik en stund, vil noe forandre seg?

«Your mind and your thoughts, you can perceive them. You are there before them. They come and go. You cannot be that, because if you were the things that come and go, when they go you will also be gone. You are here to watch them go, so you cannot be that. What is it that remains to watch everything come and go, but itself neither comes nor goes? Recognize and acknowledge that space in you.»

– Mooji –

Tilstedeværelsen av tanker er tydeligst når de forsvinner

Første gang jeg åpnet Eckhart Tolles bok «Det er nå du lever», bet jeg meg merke i ett spesielt avsnitt. Her beskrev han hvordan det å legge merke til pusten ville kunne forandre våre liv fullstendig. På det tidspunkt jeg leste det syntes jeg det var et uforståelig og ganske så drøyt utsagn. Holder det å legge merke til sin egen pust? Hvordan ville det endre på noe som helst? Hva med handling? Allikevel – ut fra mine kritiske spørsmål kunne jeg ane at disse ordene vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg ønsket finne ut om det virkelig kunne stemme. Jeg bestemte meg derfor for å begynne legge merke til pusten min så ofte som mulig. Mens jeg gikk tur, sittende på toget, i en samtale, mens jeg lyttet til musikk eller noen snakke, mens jeg observerte noe, mens jeg spiste..

Det tok en god stund før jeg merket noen som helst endring. Bare det å gjøre pusteøvelsen til en vane tok sin tid..

..men så en dag la jeg plutselig merke til mine egne tanker. I stedet for å være fullt og helt identifisert med de slik jeg tidligere hadde vært, var det akkurat som om jeg nå kunne betrakte de litt på avstand. Det enestående var at det ikke krevde noen som helst anstrengelse. Når det omsider skjedde, skjønte jeg at øvelsen ikke handlet om pusten i seg selv. Dette var bare en teknikk for lettere å direkte kunne erfare noe som er tidligere enn tankene. Hvis du forsøker, vil du straks legge merke til at det er helt umulig å tenke en tanke og samtidig legge merke til at du puster. Det betyr at hver gang du merker deg pusten din, trekkes fokuset tilbake fra aktiviteten i sinnet. Når denne aktiviteten så dukker opp igjen, står den med ett i tydelig kontrast til stillheten som befinner seg før tankestøyen- før innhold. I denne stillheten oppstår valgmulighetene..

Det å observere pusten er den enkleste og nærmest tilgjengelige teknikkene vi kan benytte oss av for å få kontakt med vår væren. Vi trenger ikke dra noe sted. Vår bevissthet, vår tankeløshet er allerede her.

Det er alltid flere lag av løken som kan skrelles. Hver gang observasjonsevnen forbedres, avdekkes enda et lag; mer subtilt enn det forrige. Så glemmer vi oss, og følger en tanke eller følelse utover – bort fra oss selv. Med vennlig overbærenhet minner vi oss atter engang på hvor vi er, og med det returnerer vi – via pusten til oss selv. Nye lag oppdages. Bevegelse utover – bevegelse innover; akkurat som pusten.

«What we call «I» is just a swinging door which moves when we inhale and when we exhale.»

– Suzuki Roshi –

 

Pusteøvelse

Sett deg på en stol med ryggen rak. Begge bena godt plantet på gulvet med hendene hvilende i fanget. Lukk øynene og begynn legge merke til pusten der den passerer neseborene – kald på vei inn og varm på vei ut. Du kan eventuelt legge merke til brystkassen som hever og senker seg. Ved innpust, si inni deg, «hever». Ved utpust, si inni deg, «senker». En tredje variant er å uttale ordet Aum inni deg samtidig som du legger merke til brystkassen som hever seg ved innpust. Ved utpust teller du fra 1 til 10 (med start på 1 igjen etter å ha kommet til 10) mens du legger merke til at brystkassen senker seg. Eventuelt kan du telle fra 1 til…så langt du ønsker.

«Aum (puster inn) – 1 (puster ut), Aum (puster inn) – 2 (puster ut)….»

Når vi teller slik, blir det veldig tydelig når vi mister fokuset. Det er fascinerende plutselig å befinne seg på tallet 9 eller 90, uten å ane hvordan vi kom dit. Da begynner vi på nytt igjen. Gradvis vil det gå raskere å oppdage at vi har glemt pusten. Kanskje vi ikke kommer lenger enn til 12. Tallene er der kun for lettere å gjøre oss oppmerksomme på fenomenet «å bli fortapt i tankene». Det er ikke et mål å komme langt. Målet er å være så bevisst som mulig. Jo mer observante vi er, jo bedre er det. Til sist trenger vi ikke lenger minne oss på pusten – prosessen begynner å gå av seg selv.

Ensomhet eller alenehet?

I påsken 2014 besøkte jeg Varanasi i India. Varanasi er en av Indias helligste byer, og det er her hinduer håper gi slipp på kroppen sin. Dør man her, hvisker guden Shiva deg i øret, du slipper å bli gjenfødt og oppnår moksha – frigjøring.

Etter å ha tilbrakt nesten en uke i samtaler med ulike mennesker, satt jeg en dag på rommet mitt på Rahul Guest House og tittet ned på Ganges. Jeg merket meg en følelse jeg umiddelbart definerte som ensomhet. Instinktivt kjente jeg mitt sedvanlige behov for å handle, for å behandle symptomet. Siden ensomhet var problemet, ville en løsning være å oppsøke mennesker. Av den grunn bestemte jeg meg for å gjøre det motsatte, nemlig å sitte med følelsen en stund i stedet for å rusle opp på takterrassen og komme i snakk med noen.

Jeg vet ikke akkurat når, men etter å ha sittet stille en stund kom jeg til å tenke på de gangene jeg har vært syk. Når jeg ligger på sofaen og er helt slått ut av det ene eller andre (som virkelig ikke er ofte, men det har skjedd). Jeg innså at følelsen jeg nå satt med lignet veldig på følelsen som dukker opp under sykdom. Sykdom virker å bringe meg nærmere meg selv – min kjerne. Umiddelbart ledes fokuset tilbake fra verden, og går nå ikke lenger ut enn til kroppens yttergrenser – kanskje ikke engang så langt. Når en sykdom rammer en, er det kun en selv som opplever dens essens. Det kan være mange mennesker rundt, som alle er tilstede som best de kan. Allikevel; ingen kan fullt og helt dele opplevelsen med deg – du er for deg selv. Disse tankene endret opplevelsen min. Fra å handle om noe jeg først definerte som ensomhet, handlet det nå mer om å være for meg selv – med meg selv.

Jeg tror at ensomhet i stor grad eksisterer som en konsekvens av at andre eksisterer. Ensomhet oppstår grunnet fraværet av det andre. Alt dette som en konsekvens av dualismen – jeg og deg.  Alenehet derimot, tror jeg handler om noe mer grunnleggende i oss; vår essens – vår kjerne. Som utsagnet, «Vi blir født alene, og vi dør alene.»

Hvorfor grubler jeg egentlig på dette? I fare for å miste tråden og meg selv i vrimelen av ord: Jeg tror mange av oss til tider kan kjenne på følelsen av – / en frykt for noe vi raskt definerer som ensomhet, og at vi av og til forveksler aleneheten, som kanskje er nærmere vår natur, med denne følelsen/frykten. Vi fyller fritiden med aktiviteter, stillheten med lyd, rommet med ting, hodet med tanker – det ene med det andre. Ikke at det i seg selv er noe galt med aktiviteter/lyd/ting og tanker. Det jeg tenker på handler mer om vår reaktive respons på frykten for ensomhet, der ting og tang blir botningsmiddelet. Umiddelbart søker vi å stagge frykten/følelsen, og vi tror løsningen eksisterer i form av noe utenfor oss selv. Dette i seg selv kan skape mer utilfredshet, da vi har definert løsningen på problemet som noe utenfor vår rekkevidde. Det står ikke i min makt å løse dette. Jeg trenger derfor det eller deg for å fikse meg. Vi blir trengende.

Er det noen måte vi kan forholde oss til dette på, som kan gjøre at våre øyeblikk av ensomhet kan møtes med større letthet? Jeg vet ikke, men kanskje ligger det noe viktig i refleksjonen.

«You must make a distinction between two words: lonely and alone. In the dictionary they carry the same meaning, but those who have been meditating, they know the distinction. They are not the same, they are as different as possible. Loneliness is an ugly thing; loneliness is a depressive thing — it is a sadness; it is an absence of the other. Loneliness is the absence of the other — you would like the other to be there, but the other is not, and you feel that and you miss them. YOU are not there in loneliness, the absence of the other is there. Alone? — it is totally different. YOU are there, it is your presence; it is a positive phenomenon. You don’t miss the other, you meet yourself.»

– Osho –