Stikkordarkiv: Tillit

Å være tro mot oss selv

De siste dagene har jeg kjent på en utilfredshet. Mens den ubevisste delen av meg som vanlig forbereder seg på dommedag, vet den bevisste delen av meg at dette betyr nye oppdagelser i gjære.

I morges etter frokost kom jeg plutselig på en dokumentar jeg har lett etter i lang tid. Den handler om en svensk jente som velger et liv som nonne. Har ikke lyktes med å finne den tidligere, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om den kunne skaffes på dvd. Når jeg nå søkte den opp, viste det seg at hele dokumentaren lå på nettet. Perfekt. Etter å ha lagret adressen, ble jeg sittende en stund å reflektere over situasjonen min.

Jeg tror vi alle har egenskaper/sider ved oss selv som vi til tider strever med å akseptere. Sider som tilsynelatende plasserer oss litt til siden for det «normale». Sider som gjør at vi til tider strever med å finne vår plass i en verden der normen virker å være sånn eller slik. Jeg har alltid hatt en snikende følelse av at løsningen består i å rette opp disse feilene og manglene. Hadde jeg bare lært/klart/forstått/blitt interessert så hadde alt blitt bra.

Etter å ha sett dokumentaren, slo det meg nok en gang: Det er et uendelig antall måter å leve livet på. Hva om jeg, i stedet for å forsøke passe inn i en modell som kanskje viser seg bare å eksistere i mitt eget hode, heller tar fullt ansvar for å leve slik jeg faktisk er, inkludert mine mangler og defekter? At jeg i stedet for å forsøke presse meg inn i en spesifikk form, heller tillater det som er å være der. Hva da hvis jeg så velger ut fra det?

Ikke at jeg ikke har innsett dette tidligere, men det blir som å skrelle en løk. Hver gang et lag forsvinner, dukker et nytt lag opp. Til tider kan det synes som en endeløs prosess, men for hvert lag kommer vi nærmere kjernen av oss selv. Bort med det falske, og det ekte gjenstår. Til all god slutt er det som det er. Å tilnærme seg selv slik innebærer ikke en idé om rett eller feil. Det er kun snakk om å leve vårt liv så tett opptil det vi innerst inne er.

Hvor er det motstanden kommer opp? Igjen er det frykten for det ukjente. Jeg har ikke et svar på hvordan livet mitt kommer til å utfolde seg. Behovet for å vite på forhånd er det første som jeg kan gi slipp på. Jeg har ingen å svare for. Det som er det er. Det er alltid noe i meg som stritter når vanen/frykten/mønstre trer i kraft og handler på mine vegne. Når jeg så avslører disse og deres forsøk på det ene eller andre, står dette noe i meg tilbake. Det er her jeg til alle tider er.

«Faced with a freedom that is absolute, a freedom that leaves no room for separation from the whole, most people will compulsively contract back into a condition of struggle where they can maintain a familiar sense of self. This means that when actually given the chance, most people will choose to struggle and remain separate, rather than to face the austerity of a freedom that shatters any sense of separateness. It is only when you desire to be free more than you desire the security of a familiar sense of self that you spontaneously move into a freedom that is final and beyond struggle.»

– Adyashanti –

Spranget ut i ingenting

Her står vi. Øyeblikk etter øyeblikk på spranget ut i ingenting. Ut i noe vi ikke vet hva er. Hvor og når vi tar steget avhenger av vår evne til å ha tillit til noe vi i dette øyeblikk ikke vet hva er. Til noe vi ikke har sett før.

Hvor mange ganger har jeg ikke endt opp på nettopp dette punktet? Hver gang jeg står ovenfor noe ukjent, strekker jeg meg instinktivt etter noe kjent. Av frykt for det ukjente, ønsker jeg å velge det jeg kjenner. Det som allerede finnes. Det gir en midlertidig følelse av velvære, men etter en stund opphører den til fordel for følelsen av gjentakelse. Verden lukter og smaker likt, høres og synes lik det den var et øyeblikk tidligere.

De siste dagene har jeg snakket med en rekke mennesker som alle står på kanten av stupet. Som alle er på det punktet hvor det eneste som gjenstår er å gi slipp på trapesen, i påvente av at den neste skal dukke opp i mørket. Hva skal til for å slippe taket? For å ha nok tillit til at noe i oss vet – noe tidligere enn sinnet og intellektet?

Det som befinner seg i hjernen er uten unntak fortid. Erfaringer allerede gjort, kunnskap om noe som allerede eksisterer. Som pappa brukte å si: «Hvis vi bygger den beste kikkerten vi kan og retter den mot verdensrommet – vil vi da hevde at verdensrommet slutter der kikkerten ikke lenger kan se? » Tilliten til at noe allerede er, gjør at vi neste gang bygger en enda bedre kikkert, som i sin tur vil avdekke enda mer. Drivkraften er tilliten til at dette noe er der. Troen på at trapesen kommer. Vi vet ikke, men noe i oss drar oss alikevel i den retningen. Kanskje behøver vi en ekstra sving for å samle nok mot, men til sist vil vi innse at eneste måten å komme videre på er å gi slipp på det vi holder på. Vi vet ikke, og med det hopper vi.

Hvor er hjemme?

Nå er det en stund siden sist jeg har skrevet noe. Helt siden jeg kom hjem fra min fem ukers reise i Colombia har jeg hatt lite å si. Ikke nødvendigvis fordi det ikke har vært noe å si, men fordi jeg ikke helt har fått fatt i det. Det jeg derimot kan si noe om er hvilken lærdom jeg sitter igjen med etter reisen.

Jeg oppdaget til fulle hva det vil si å være i nået. Alt var ok. Selv utfordringene var ok. Jeg nøt opplevelsen av togreisen til flyplassen. Sikkerhetssjekken, boarding i Oslo – ja, selv 4 timers forsinkelse i New York som ble tilbragt sittende i flysetet var helt som den skulle være. Der snakket jeg med Alberto, som i en alder av rundt 30 var på vei for å besøke sin familie i Colombia for første gang. Det var i tillegg hans første flytur noensinne. Jeg var like ekstatisk som han. Og det var denne følelsen av tilfredshet, av lykke som skulle komme til å omslutte alt som min Colombianske venninne og jeg var i ferd med å skulle oppleve.

Å tilbringe 5 uker med et menneske jeg omgåes heller sjelden er en øvelse som inkluderer det meste av utfordringer. Dette var det jeg var kanskje mest nervøs for. Hva hvis vi ikke har noe å si? Hva hvis vi ikke trives i hverandres selskap? Det var ikke noe annet å gjøre enn å stupe i det, og så var vi i gang. Ble energien tung, og svaret på spørsmålet om alt var bra var et tvetydig «Ja», så var det bare å sette seg ned med en kaffe og gjøre min favorittøvelse «Hva tenker du nå?». Til sist var luften atter engang ren, og vi kunne se at det aldri egentlig hadde vært noe støy der i seg selv.

Det siste året har jeg undret mer og mer på hvor hjemme er. Jeg har for tiden ingen fast adresse, ei heller ser jeg klart hvordan jeg, det innerste i meg, skal kunne komme best mulig til uttrykk. Alt dette gjør sitt til at jeg virkelig får satt min egen definisjon av hjem på prøve. Hva er hjem? Et hus? En tilhørighet? En rolle? Alle disse er ytre former som er i konstant endring. Former som har spilt en viktig rolle i min opplevelse av hjemme. Nå er de midlertidig oppløste. Er hjemme i meg? I så fall, hvordan komme til en sann erkjennelse av dette?

Den for tiden største utfordringen min er å utvide aksepten for meg selv. Det er som ringene i vannet. Ikke før har de omsluttet noe, før de i neste millisekund favner enda mer, og jeg må inkludere også dette..og dette…ja, til og med dette. Vil total aksept lede meg hjem? Også følelsen av ikke å kjenne meg hjemme noe sted trenger sårt å bli akseptert. Jeg ønsker ikke returnere til det som har vært. Ved å slippe taket i det kjente, blekner i samme øyeblikk den antatte fremtiden, som til nå har vært modellert etter fortiden. Det jeg da sitter igjen med er ……………. . Det er så mye i denne verden jeg ikke forstår. Jeg forstår ikke jaget etter mer. Jaget etter penger og suksess. Jeg har liten forståelse for ideen om personlig suksess, ære og berømmelse. Det er utfordrende å finne et sted å skulle stå i alt dette, som for meg fremstår som ganske så uvirkelig og uviktig.

Her om dagen så jeg en fin film. Den handlet om en kvinne som i 1977 krysset ørkenen i Australia til fots, kun ved hjelp av 4 kameler og en hund. I et intervju gjort nylig, uttalte hun at hun hadde valgt opplevelsen av frihet til fordel for det å kjenne seg komfortabel. Jeg har tilbrakt mye av mitt liv med å være ukomfortabel. Jeg kjente meg umiddelbart igjen.

 «Home is where one starts from».

– Thomas Stearns Eliot –