Stikkordarkiv: Tvil

Innsikter etter et møte med tvilen

Buddha snakket om sinnets fem hindringer. Det er disse som tåkelegger vår dømmekraft. De begrenser vår evne til å handle, og de skaper en indre uro. De fem hindringene er følgende: Begjær etter noe/noen, motvilje mot noe/noen, latskap/dvale, rastløshet og til sist –  tvil.

Dagens post handler om tvil. Etter å ha tilbrakt gårsdagen kjempende med tvilen, dukket det i morges opp noen nye innsikter.

Grunnen til at jeg åpner med å bringe Buddha på banen er ikke tilfeldig. I går ruslet jeg en lang tur i marka. Det regnet og var tåkete, men luften var frisk og ren. Etter å ha krysset en myr, fant jeg et furutre som var perfekt å klatre i. Det er mange år siden sist, men klatreferdighetene var fremdeles intakte. Og aller viktigst – det var gøy. Oppe i furua ble jeg sittende å tenke på reisene jeg har gjort i det siste. Alle har de vært motivert av en søken etter et svar. Et nytt miljø, nye impulser – hva som helst som kanskje kan åpne opp for nye innsikter. I toppen av treet innså jeg at uansett hvor jeg har reist, så har jeg alltid vært på samme sted – nemlig i meg selv. Og med meg har jeg alltid brakt alt det jeg forsøker finne svar på et annet sted. I går slo det meg at det faktisk ikke er noe sted å dra. Jeg kan likegodt sette meg rett ned på en stol, for så å bli sittende til jeg forstår det som allerede er akkurat her. Umiddelbart etter husket jeg på Buddha, som endte sin søken under et tre. T.S. Eliot sier det slik: «Vi skal ikke slutte å utforske. Og formålet med all vår utforskning, er å ende der vi startet og kjenne stedet for første gang.»

I morges etter frokost ble jeg sittende å snakke med mine foreldre om bitterhet, anger og frykten for å velge feilJeg kjente at mitt bidrag i samtalen var sterkt motivert av min egen tvil. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg saksofonen bort i håp om å finne svar på det jeg lurer på? Hvorfor tror jeg jeg kan få det enda bedre enn slik det er? Kaster jeg bort et talent? Burde jeg ikke være takknemlig og ferdig med det? Plutselig gikk det opp for meg at alle disse tankene kom fra et eneste sted – ønsket om å forstå utilfredsheten i mitt liv. Vips dukket Buddha opp i tankene igjen.

Jeg tror ikke vi er i stand til å gjøre feil valg, simpelthen fordi jeg ikke tror det finnes feil valg. Vi gjør valg. Deretter gjør vi ett nytt valg. Definisjonen feil dukker først opp i etterpåklokskapens navn. Min utfordring er at så fort ideen om feil valg er etablert, dukker dette alternativet nå opp før valget blir gjort. Dermed er jeg ikke bare redd for selve valget, men også for at jeg er i stand til å velge det som per definisjon er feil. Hadde ikke feil vært der, hadde det bare gjenstått valg i seg selv.

Det som likevel står klarest for meg etter gårsdagens opplevelse er følgende: Lik frykten, er det viktigste for meg i mitt møte med tvilen å ikke umiddelbart reagere. Midt i situasjonen er det ikke noe annet jeg vil enn å rømme fra ubehaget – å døyve smerten med hva som helst. En kopp te, kaffe, ett glass vin, en film, en bok, en orgasme, mat, musikk, søvn, ferie, projisering – hva som helst, bare jeg kan slippe å forholde meg til meg selv der jeg er. Hvis jeg istedet for å flykte bare kan bli stående, uten å handle, uten å sette i gang noe basert på tvilen – hva skjer da? Bli stående ansikt til ansikt med stormen. Ikke engasjer, ei heller støt bort. Bare vær i det – nøytral og observerende. Hva blir resultatet?

Jeg leste en gang en historie i Pema Chödrons bok «When things fall apart» om en kriger som hadde nedkjempet alle motstandere i kongeriket bortsett ifra en. Denne ene var frykten. En dag sa mesteren at tiden var inne for å møte frykten. Krigeren ønsket ikke ta denne kampen. Frykt virket for aggressiv, for uvennlig. TIl sist adlød krigeren allikevel mesterens befaling, og hun mottok mesterens instruksjoner for forberedelsene. Kampdagen opprant. Den unge krigeren stod på en side; frykt på den andre siden. Krigeren følte seg liten, og betraktet frykt som stor og fryktinngytende. Begge hadde brakt med seg sine våpen. Den unge krigeren bøyde seg tre ganger i respekt for frykt. «Har jeg din tillatelse for å gå i kamp mot deg?» Frykt svarte, «Takk for at du viser meg så mye respekt at du spør.» Så spurte den unge krigeren, «Hvordan kan jeg overvinne deg?» Frykt svarte, «Mine våpen består i at jeg snakker fort, og at jeg kommer veldig nært opp i ansiktet ditt. Du vil da bli så skremt at du gjør alt jeg ber deg om. Hvis du ikke gjør som jeg sier, mister jeg all min styrke. Du kan lytte til meg og du kan ha respekt for meg. Du kan til og med bli overbevist av meg. Men hvis du ikke gjør som jeg sier, har jeg ingen makt over deg.» På denne måten lærte den unge krigeren å nedkjempe frykt.

Jeg tror at denne historien likegodt kunne handlet om tvil. Hver gang vi avholder oss fra å adlyde tvilen/frykten så vil den miste taket på oss. Det kan blåse hardt, men bare bli stående. Noe særdeles fruktbart kan komme ut av det.

Det eneste som er verre enn å bli, er å dra

Dagens flotte synkronisitet. Jeg kladdet dette innlegget for to dager siden, mens jeg kjente på en massiv frustrasjon. Det som trigget frustrasjonen var min første konsert på nesten to måneder. Følte meg revet mellom å holde på det jeg kjenner (musikken i sin nåværende form), eller å følge stemmen som sier at det er noe i det jeg forsøker tilnærme meg på denne hjemmesiden som har verdi. Særdeles vanskelig å akseptere at jeg tvilte så sterkt. Har jeg ikke lært noe som helst disse årene? Hadde en lang samtale med min far, og jeg innså nok en gang at årsaken til frustrasjonen var friksjonen mellom det jeg tror jeg gjøre/vet jeg kan, og det jeg ønsker gjøre. Utfordringen med sistnevnte er at jeg ikke ser hva som er rundt hjørnet.

Overskriften er hentet fra Elizabeth Gilberts roman «Spis, Elsk, Lev», og peker mot utfordringen å velge fra innsiden eller utsiden. Alt du har nå er trygt. Det kan til tider være slitsomt, men hvis valget er å gjøre noe du ikke aner hva er, så er det bedre å holde ut det kjente, om enn smertefulle. I dag våknet jeg til et intervju med henne, der hun snakker om det å følge sin intuisjon. Hvor utfordrende det kan være å handle på et instinkt som ikke gir et endelig svar. Noe som bryter med alt en vet i dag. Det vil lønne seg til sist, men veien dit kan være full av motstand, tvil og usikkerhet. Det minnet meg om innlegget stoltheten min egentlig ikke ønsket poste. Så; her er det :

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Observasjon av min egen tvil

I skrivende stund er jeg livredd for å stole på intuisjonen min. Følgende er essensen av tanken som dukker opp når tvilen er som sterkest: Jeg kan ikke leve av noe annet enn musikk. Hvis jeg følger magefølelsen og retter meg inn mot det jeg drømmer om, så vil jeg gå på en skikkelig smell. En smell som alle andre enn meg så ville komme. Det er bare jeg som ikke vet ikke mitt eget beste, og jeg er dermed i stand til å gjøre valg som ikke er bra for meg. Dette er tanken i et nøtteskall.

En dag med musikk, og det føles umiddelbart innkapslet, begrenset og hemmet.  Jeg blir frustrert fordi den usikre biten av meg selv ønsker at det skal komme et svar utenfra, samtidig som jeg innser at jeg ikke kan gå på kompromiss med det som melder seg innenfra. Svaret på utsiden rimer ikke med stemmen på innsiden. Jeg blir nødt til å stole på at uansett hvor absurd og høytflyvende min idé måtte være, så kan det faktisk være at den vil lede til noe bra. Noe som er innen rekkevidde, bare jeg tør strekke meg dit. Slites mellom tanken som sier at jeg bare er en dagdrømmer (denne trer i kraft når jeg prater med mennesker som ikke ser verden slik jeg ser den) og følelsen som sier at jeg bare skal slippe alt – det går bra. Jeg heller mot den siste, men den andre stemmen jobber overtid for å holde meg på stedet hvil.

Når kjenner jeg meg levende og kreativ? I samtaler med mennesker. I prosesser der hemmende tankemønstre og vaner blir oppdaget slik at det individuelle potensial kan komme til syne. Jepp; nøyaktig hva jeg selv må jobbe med!! Kanskje det er nå jeg skal si til meg selv at dette er en god dag å dø på? Som meditasjonen å dø før du dør – hvis jeg gir slipp på alt; hva gjenstår? Vil det da være noe mer å frykte? Umiddelbart blir det en åpning igjen.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

…etter å ha skrevet dette gikk jeg en lang tur i marka. Der bestemte jeg meg for at jeg leverer inn min oppsigelse til meg selv i slutten av november, før min reise til Nepal og India. Når jeg kommer hjem i januar er det helt åpent. Så fort jeg bestemte meg for det, kom flyten tilbake. Jeg har ingen som helst forsikring om at det vil gå bra. Sånn – da setter vi igang.