Stikkordarkiv: Væren

Å leve innenfra og ut

Slik kjennes det her jeg sitter. Hva er det motsatte? Utenfra og inn?

Nisargadatta Maharaj spør følgende spørsmål, «Hva kommer først? Du eller verden?». Dette vekker umiddelbart noe i meg. Jeg innser at jeg alltid har kjent på nødvendigheten av å justere meg etter «det som er». Etter en opplevd mal. Verden var først, og jeg måtte lytte meg inn slik at jeg kunne passe inn i det som allerede fantes. Hva hvis jeg følger ledetråden til Nisargadatta Maharaj? Jeg skaper det jeg ser. Jeg leser meg selv inn i situasjoner, inn i mennesker. Jeg synes det ene og det andre. Jeg tror, jeg mener, jeg føler, jeg, jeg, jeg. Hvis dette «jeg» virkelig er først, vil ikke det bety at jeg da vil være i stand til å skape det jeg vil? Er ikke problemene jeg opplever også der ute? Hvis min væren er først, kommer problemet i tilfellet senere. Ønsker jeg å fortsette fra meg og ut til det neste, eller forblir jeg her, i denne væren? Hva føles fritt? Hva føles lukket? Hva åpner opp for muligheter? Hva begrenser mulighetene?

En kvinne satte seg engang ned foran en mester..

«Hva vil du?», spurte mesteren. «Jeg ønsker å se meg», svarte kvinnen. Mesteren tittet på kvinnen. Så spurte han henne, «Hvor befinner denne meg seg?». «Inni meg», svarte kvinnen. Mesteren nikket fornøyd, og ba så kvinnen gå dit. «Har du gått?», spurte mesteren etter en stund. Kvinnen svarte at nei, det hadde hun ikke. «Hvor er du da?». Kvinnen svarte at hun fremdeles var her. «Jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg skal finne meg selv.» Mesteren spurte så, «Hvor mange meter fra innsiden er du? Hva behøver du for å komme dit? Et fly? Et skip? Et tog? En bil? Ønsker du å reise i luften? Til vanns? Til lands? Disse er alternativene vi har for å gjennomføre en reise fra hit til dit. For å reise til innsiden, hva velger du?». Kvinnen svarte at ingen av disse kunne benyttes. «Det er ingen distanse». Mesteren så på kvinnen en stund, hvorpå han sa, «Ingen distanse sier du? Da ber jeg deg – ikke rør deg…..Ikke rør deg. Vekk ikke liv i tankene dine. Dette er bevegelse. Ei heller skal du aktivisere sinnet ditt. Også dette er bevegelse. Ikke rør deg. La intellektet hvile. Svar meg så – hvor er du i dette øyeblikk – akkurat nå?». «Her», svarte kvinnen. Mesteren smilte. «Godt. Bli her. Dette er frihet. Dette er lykke. Dette er opplysthet.»

Hvor er hjemme?

Nå er det en stund siden sist jeg har skrevet noe. Helt siden jeg kom hjem fra min fem ukers reise i Colombia har jeg hatt lite å si. Ikke nødvendigvis fordi det ikke har vært noe å si, men fordi jeg ikke helt har fått fatt i det. Det jeg derimot kan si noe om er hvilken lærdom jeg sitter igjen med etter reisen.

Jeg oppdaget til fulle hva det vil si å være i nået. Alt var ok. Selv utfordringene var ok. Jeg nøt opplevelsen av togreisen til flyplassen. Sikkerhetssjekken, boarding i Oslo – ja, selv 4 timers forsinkelse i New York som ble tilbragt sittende i flysetet var helt som den skulle være. Der snakket jeg med Alberto, som i en alder av rundt 30 var på vei for å besøke sin familie i Colombia for første gang. Det var i tillegg hans første flytur noensinne. Jeg var like ekstatisk som han. Og det var denne følelsen av tilfredshet, av lykke som skulle komme til å omslutte alt som min Colombianske venninne og jeg var i ferd med å skulle oppleve.

Å tilbringe 5 uker med et menneske jeg omgåes heller sjelden er en øvelse som inkluderer det meste av utfordringer. Dette var det jeg var kanskje mest nervøs for. Hva hvis vi ikke har noe å si? Hva hvis vi ikke trives i hverandres selskap? Det var ikke noe annet å gjøre enn å stupe i det, og så var vi i gang. Ble energien tung, og svaret på spørsmålet om alt var bra var et tvetydig «Ja», så var det bare å sette seg ned med en kaffe og gjøre min favorittøvelse «Hva tenker du nå?». Til sist var luften atter engang ren, og vi kunne se at det aldri egentlig hadde vært noe støy der i seg selv.

Det siste året har jeg undret mer og mer på hvor hjemme er. Jeg har for tiden ingen fast adresse, ei heller ser jeg klart hvordan jeg, det innerste i meg, skal kunne komme best mulig til uttrykk. Alt dette gjør sitt til at jeg virkelig får satt min egen definisjon av hjem på prøve. Hva er hjem? Et hus? En tilhørighet? En rolle? Alle disse er ytre former som er i konstant endring. Former som har spilt en viktig rolle i min opplevelse av hjemme. Nå er de midlertidig oppløste. Er hjemme i meg? I så fall, hvordan komme til en sann erkjennelse av dette?

Den for tiden største utfordringen min er å utvide aksepten for meg selv. Det er som ringene i vannet. Ikke før har de omsluttet noe, før de i neste millisekund favner enda mer, og jeg må inkludere også dette..og dette…ja, til og med dette. Vil total aksept lede meg hjem? Også følelsen av ikke å kjenne meg hjemme noe sted trenger sårt å bli akseptert. Jeg ønsker ikke returnere til det som har vært. Ved å slippe taket i det kjente, blekner i samme øyeblikk den antatte fremtiden, som til nå har vært modellert etter fortiden. Det jeg da sitter igjen med er ……………. . Det er så mye i denne verden jeg ikke forstår. Jeg forstår ikke jaget etter mer. Jaget etter penger og suksess. Jeg har liten forståelse for ideen om personlig suksess, ære og berømmelse. Det er utfordrende å finne et sted å skulle stå i alt dette, som for meg fremstår som ganske så uvirkelig og uviktig.

Her om dagen så jeg en fin film. Den handlet om en kvinne som i 1977 krysset ørkenen i Australia til fots, kun ved hjelp av 4 kameler og en hund. I et intervju gjort nylig, uttalte hun at hun hadde valgt opplevelsen av frihet til fordel for det å kjenne seg komfortabel. Jeg har tilbrakt mye av mitt liv med å være ukomfortabel. Jeg kjente meg umiddelbart igjen.

 «Home is where one starts from».

– Thomas Stearns Eliot –

Å være her

Vi er her, akkurat nå – i dette øyeblikk. Beveger vi oss, vil for – og fremtid dukke opp. Hvor lenge kan jeg ta inn et sanseinntrykk, og samtidig holde meg i øyeblikket? Hvor lang tid tar det før musikken jeg lytter til minner meg om noe lagret i hukommelsen?

Kanskje oppgaven vår simpelthen går ut på å klare og gi slipp? Gi slipp på historien. Ja, gi slipp selv på det enestående øyeblikket. Er øyeblikket «enestående», er det fordi vi har satt en merkelapp på det, basert på en sammenligning med noe vi har lagret i hukommelsen. Gi slipp på ideen om hvordan det er, hvordan det var, hvordan det bør -/burde -/skulle være, og atter returner tilbake til øyeblikket. Det eneste vi kan holde fast på er fortiden (som jo kun eksisterer som en tanke), og ut av den kommer forestillingen om fremtiden. I øyeblikket finnes «ingen-ting», i øyeblikket finnes alt.

«Life is a pilgrimage to nowhere; from nowhere to nowhere. Between these two nowhere is the Now-here.»

– Osho –

Å si ja, ikke nei

For første gang på lenge ønsker jeg skrive om musikk. Om det er et resultat av mitt mentale avbrekk fra musikken, eller om det skyldes noe annet vet jeg ikke. Uansett, det kjennes bra, og kanskje er det også på tide.

I høst reiste jeg litt rundt i Europa. På hjemveien var jeg innom Sveits, hvor jeg besøkte en healer. Av alt det vi snakket om, var det spesielt to ting som satte seg. Det ene var at hun snakket om måten jeg forholdt meg til livet på. Til nå hadde jeg vært en ja, nei, ja, nei, ja, nei – person. Hun mente jeg ville være bedre tjent med å bli en ja, ja, ja, ja – person. Dette traff noe i meg. Min umiddelbare tolkning, basert på hvor jeg befant meg i øyeblikket, hørte det som en bekreftelse på at jeg måtte slutte ha et så ambivalent forhold til musikk. Kanskje tvilen og usikkerheten alltid har forsøkt fortelle meg at jeg er på feil sted? Kanskje peker den på min frykt for å slippe taket, i dette tilfellet i musikken? Har jeg sagt nei når jeg egentlig skulle si ja? Handlet det om å tørre si ja til å slutte med musikk?

På slutten av vårt møte spurte hun om jeg hadde spilt inn noen plater? Jeg sa at ja, det hadde jeg gjort. Da sa hun at jeg kom til å spille inn mange fler. Jeg kjente det stakk i magen. Dette var kanskje det siste jeg ville høre. Jeg ønsket å høre at årsaken til min tvil, frustrasjon og usikkerhet simpelthen skyldtes at jeg hadde valgt feil. Jeg ønsket bli fortalt at jeg fra nå av ville finne en helt ny vei. Kanskje kunne jeg bli en vis og klok mann som hadde gode svar, og som kunne hjelpe alle i samme situasjon som meg selv. Istedet pekte hun i retning musikk. På det tidspunktet var det ikke noe som kunne ha bydd meg mere imot.

Begge disse hendelsene dukket opp under frokostkaffen i morges. I motsetning til hvordan jeg tolket utsagnet i høst, ser jeg nå at det å si ja til verden til nå har betydd et nei til musikk. I dag slo det meg at kanskje jeg skal la musikken være som den er, og heller forsøke konsentrere meg om å finne meningen med den tiden jeg ikke tilbringer på scenen?

Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg å takle har vært det opplevde skillet mellom musikklivet og hverdagslivet. Helt siden jeg var liten, har jeg opplevd det slik. Musikken som noe hellig, noe guddommelig, i kontrast til hverdagen. Jeg har aldri forstått hvordan å knytte disse sammen til en levelig enhet. Den beste måten å beskrive denne kontrasten på er hvis jeg sammenlikner det med et forhold. Hver gang et høyt verdsatt musikalsk prosjekt tar slutt, kjennes det som å bli dumpet. Som om at noen jeg er glad i forlater meg. Det oppleves som en konstant bevegelse fra det ene til det andre, og jeg har ingen styring med det. Jeg kan nå se den noe absurde logikken i å ville slutte med musikk, som den eneste måten å selv kunne ta kontroll over situasjonen på. Kanskje litt på samme vis som i et kjærlighetsforhold hvor en, av frykt for å bli dumpet, selv gjør det slutt. Ved å ta avstand fra det som satte meg i kontakt med dette tidløse stedet i meg, ville jeg kanskje kunne bli i bedre stand til å takle hverdagslivet. Ved ikke lenger ha dette fantastiske å sammenlikne med, kunne jeg kanskje finne roen og meningen i hverdagen, som for meg til nå hadde fremstått som grå og flat.

I går snakket jeg med en av mine yngre brødre. På et tidspunkt kom vi inn på dette med forhold. Jeg har de siste dagene innsett at jeg blant annet er engstelig for at mine egendefinerte mangler og tilkortkommenheter hindrer meg i å knytte meg til en annen person igjen. Når jeg nevnte dette, sa han at det er vel og bra å arbeide med sine egne ting. Når det så kommer til stykket må det alikevel prøves ut i praksis. Vi vil ikke kunne finne ut av ting før de forsøkes. Ikke ved å isolere oss, men ved å være åpne. Jeg kunne umiddelbart se dette i en større sammenheng, der også musikken hører hjemme.

For meg er musikk den mest direkte veien inn til det guddommelige i oss. Det er det uttrykket jeg opplever sterkest og mest direkte – ikke rasjonelt, men intuitivt. Kanskje min tanke om å gi slipp på musikk snarere handler om behovet for generelt å gi slipp? I dette tilfellet å gi slipp på det i meg som kanskje begrenser det jeg innerst inne er. På den i meg som ønsker si nei, når jeg heller kan si ja.

Det største vi kan tilby verden..

..er vår hele og fulle oppmerksomhet. En oppmerksomhet som hverken er dømmende, selektiv, kalkulerende, beregnende eller splittende. En tilstedeværelse som strekker seg hinsides vår personlige historie, våre meninger, synspunkt og preferanser. Hvem og hvor er vi midt i denne stillheten?

«A distraught man approached the Zen master. “Please, Master, I feel lost, desperate. I don’t know who I am. Please, show me my true self!” But the teacher just looked away without responding. The man began to plead and beg, but still the master gave no reply. Finally giving up in frustration, the man turned to leave. At that moment the master called out to him by name. “Yes!” the man said as he spun back around. “There it is!” exclaimed the master.»

– Ancient Zen story –

 

Tilstedeværelsen av tanker er tydeligst når de forsvinner

Første gang jeg åpnet Eckhart Tolles bok «Det er nå du lever», bet jeg meg merke i ett spesielt avsnitt. Her beskrev han hvordan det å legge merke til pusten ville kunne forandre våre liv fullstendig. På det tidspunkt jeg leste det syntes jeg det var et uforståelig og ganske så drøyt utsagn. Holder det å legge merke til sin egen pust? Hvordan ville det endre på noe som helst? Hva med handling? Allikevel – ut fra mine kritiske spørsmål kunne jeg ane at disse ordene vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg ønsket finne ut om det virkelig kunne stemme. Jeg bestemte meg derfor for å begynne legge merke til pusten min så ofte som mulig. Mens jeg gikk tur, sittende på toget, i en samtale, mens jeg lyttet til musikk eller noen snakke, mens jeg observerte noe, mens jeg spiste..

Det tok en god stund før jeg merket noen som helst endring. Bare det å gjøre pusteøvelsen til en vane tok sin tid..

..men så en dag la jeg plutselig merke til mine egne tanker. I stedet for å være fullt og helt identifisert med de slik jeg tidligere hadde vært, var det akkurat som om jeg nå kunne betrakte de litt på avstand. Det enestående var at det ikke krevde noen som helst anstrengelse. Når det omsider skjedde, skjønte jeg at øvelsen ikke handlet om pusten i seg selv. Dette var bare en teknikk for lettere å direkte kunne erfare noe som er tidligere enn tankene. Hvis du forsøker, vil du straks legge merke til at det er helt umulig å tenke en tanke og samtidig legge merke til at du puster. Det betyr at hver gang du merker deg pusten din, trekkes fokuset tilbake fra aktiviteten i sinnet. Når denne aktiviteten så dukker opp igjen, står den med ett i tydelig kontrast til stillheten som befinner seg før tankestøyen- før innhold. I denne stillheten oppstår valgmulighetene..

Det å observere pusten er den enkleste og nærmest tilgjengelige teknikkene vi kan benytte oss av for å få kontakt med vår væren. Vi trenger ikke dra noe sted. Vår bevissthet, vår tankeløshet er allerede her.

Det er alltid flere lag av løken som kan skrelles. Hver gang observasjonsevnen forbedres, avdekkes enda et lag; mer subtilt enn det forrige. Så glemmer vi oss, og følger en tanke eller følelse utover – bort fra oss selv. Med vennlig overbærenhet minner vi oss atter engang på hvor vi er, og med det returnerer vi – via pusten til oss selv. Nye lag oppdages. Bevegelse utover – bevegelse innover; akkurat som pusten.

«What we call «I» is just a swinging door which moves when we inhale and when we exhale.»

– Suzuki Roshi –

 

Pusteøvelse

Sett deg på en stol med ryggen rak. Begge bena godt plantet på gulvet med hendene hvilende i fanget. Lukk øynene og begynn legge merke til pusten der den passerer neseborene – kald på vei inn og varm på vei ut. Du kan eventuelt legge merke til brystkassen som hever og senker seg. Ved innpust, si inni deg, «hever». Ved utpust, si inni deg, «senker». En tredje variant er å uttale ordet Aum inni deg samtidig som du legger merke til brystkassen som hever seg ved innpust. Ved utpust teller du fra 1 til 10 (med start på 1 igjen etter å ha kommet til 10) mens du legger merke til at brystkassen senker seg. Eventuelt kan du telle fra 1 til…så langt du ønsker.

«Aum (puster inn) – 1 (puster ut), Aum (puster inn) – 2 (puster ut)….»

Når vi teller slik, blir det veldig tydelig når vi mister fokuset. Det er fascinerende plutselig å befinne seg på tallet 9 eller 90, uten å ane hvordan vi kom dit. Da begynner vi på nytt igjen. Gradvis vil det gå raskere å oppdage at vi har glemt pusten. Kanskje vi ikke kommer lenger enn til 12. Tallene er der kun for lettere å gjøre oss oppmerksomme på fenomenet «å bli fortapt i tankene». Det er ikke et mål å komme langt. Målet er å være så bevisst som mulig. Jo mer observante vi er, jo bedre er det. Til sist trenger vi ikke lenger minne oss på pusten – prosessen begynner å gå av seg selv.

Tanker etter en togtur

Jeg husker jeg leste i Suzuki Roshis bok at på vei til seg selv er en nødt til å tro på ingenting. På samme vis er det ingen steder å stå. Det er nettopp slik det oppleves nå. Jeg vet ikke hvor jeg står. Personligheten min forsøker til stadighet å finne et sted å forankre seg, men det er ikke så lett (ei heller tror jeg det er hva jeg – min essens innerst inne vil).

Jeg ønsker virkelig å stole på at ideene jeg fanger opp har en verdi ut over meg selv. At de kan være til nytte mer enn som rent tankespinn. Kanskje ligger utfordringen akkurat nå i opplevelsen av å være i ingenmannsland? Når jeg er rotfestet i min egen væren, savner jeg ingen definisjon eller rolle. Når jeg derimot blir for sterkt identifisert med hodet og egoet, som savner å kunne lene seg på en slik, så er den plutselig ute av syne. Det er et helt nytt landskap å skulle utforske; det å tro på ingenting, å ikke ha en meg å holde frem for meg selv og andre.

En venninne spurte meg forresten nylig om jeg hadde truffet noen siden sist? Jeg innså at jeg ikke har opplevd å være forelsket på lang tid. Er det fordi jeg ikke tillater meg det? Mangler jeg noen antenner, eller ligger det rett og slett ikke for meg? Er dette resultatet av min indre rengjøring; at jeg jorder meg i meg selv på bekostning av å slippe verden inn? Eller handler det kanskje bare om at jeg ikke lenger mister meg selv i verden/ i en annen person/ i ett eller annet like mye som før? Mange spørsmål!!

«All the buddhas of all the ages have been telling you a very simple fact:
Be — don´t try to become. Within these two words, be and becoming,
your whole life is contained. Being is enlightenment, becoming is ignorance.»

– Osho –

Å snakke om oss selv er å glemme oss selv

Det øyeblikk jeg sier hvem jeg er, er det feil. Hvis jeg kan si noe om det, betyr det nettopp det – jeg sier noe om det. Dermed har jeg separert meg fra det, og følgelig sier jeg ikke hva jeg er; kun hva jeg tror jeg er. Det jeg er sier noe om noe annet, noe som blir observert av min væren. Som Shunryu Suzuki uttaler det i ”Zen-sinn, begynner-sinn” :

”Vi er selv den store aktiviteten. Vi bare uttrykker en bitte liten partikkel av den store aktiviteten. Det er alt. Så det er i orden å snakke om oss selv, men egentlig er det ikke nødvendig å gjøre det. Før vi åpner munnen, uttrykker vi allerede den store eksistensen, oss selv inkludert. Så hensikten med å snakke om oss selv er å korrigere den misforståelsen vi har når vi klynger oss til en spesiell tisdbestemt form eller farge av den store aktiviteten. Det er nødvendig å snakke om hva vår kropp er og hva vår aktivitet er, slik at vi ikke tar feil av dem. Så å snakke om oss selv er egentlig å glemme oss selv.”

Når vi klemmer fingrene i døra, gjør vi ikke noe. Vi rekker ikke tenke. Sannsynligheten er allikevel stor for at en handling finner sted, mest sannsynligvis i form av et rop. Hva betyr det? Vi handler ikke, samtidig som en handling finner sted. Wei Wu Wei heter det i taoismen. Handling gjennom ikke-handling. Når vi sanser noe vi ikke umiddelbart kan plassere….hva som helst som stilner sinnet vårt slik at vi bare responderer, så handler vi ut fra et sted der vi ikke er bevisst at vi handler. En handling finner sted – vi er handlingen.

Selvgranskning

Selvgranskning – hvem er jeg?

”Nå blir jeg irritert.” Hvem blir irritert? Noe ser at det er en irritasjon. Hvem er det?

”Jeg føler meg dum som ikke forstår dette.” Også dette blir observert. Siden følelsen dum observeres, må det bety at heller ikke den er hva/hvem jeg/du er. Hvem er før alt dette? Hvem observerer? Er den som observerer dum?