Stikkordarkiv: Varanasi

Ensomhet eller alenehet?

I påsken 2014 besøkte jeg Varanasi i India. Varanasi er en av Indias helligste byer, og det er her hinduer håper gi slipp på kroppen sin. Dør man her, hvisker guden Shiva deg i øret, du slipper å bli gjenfødt og oppnår moksha – frigjøring.

Etter å ha tilbrakt nesten en uke i samtaler med ulike mennesker, satt jeg en dag på rommet mitt på Rahul Guest House og tittet ned på Ganges. Jeg merket meg en følelse jeg umiddelbart definerte som ensomhet. Instinktivt kjente jeg mitt sedvanlige behov for å handle, for å behandle symptomet. Siden ensomhet var problemet, ville en løsning være å oppsøke mennesker. Av den grunn bestemte jeg meg for å gjøre det motsatte, nemlig å sitte med følelsen en stund i stedet for å rusle opp på takterrassen og komme i snakk med noen.

Jeg vet ikke akkurat når, men etter å ha sittet stille en stund kom jeg til å tenke på de gangene jeg har vært syk. Når jeg ligger på sofaen og er helt slått ut av det ene eller andre (som virkelig ikke er ofte, men det har skjedd). Jeg innså at følelsen jeg nå satt med lignet veldig på følelsen som dukker opp under sykdom. Sykdom virker å bringe meg nærmere meg selv – min kjerne. Umiddelbart ledes fokuset tilbake fra verden, og går nå ikke lenger ut enn til kroppens yttergrenser – kanskje ikke engang så langt. Når en sykdom rammer en, er det kun en selv som opplever dens essens. Det kan være mange mennesker rundt, som alle er tilstede som best de kan. Allikevel; ingen kan fullt og helt dele opplevelsen med deg – du er for deg selv. Disse tankene endret opplevelsen min. Fra å handle om noe jeg først definerte som ensomhet, handlet det nå mer om å være for meg selv – med meg selv.

Jeg tror at ensomhet i stor grad eksisterer som en konsekvens av at andre eksisterer. Ensomhet oppstår grunnet fraværet av det andre. Alt dette som en konsekvens av dualismen – jeg og deg.  Alenehet derimot, tror jeg handler om noe mer grunnleggende i oss; vår essens – vår kjerne. Som utsagnet, «Vi blir født alene, og vi dør alene.»

Hvorfor grubler jeg egentlig på dette? I fare for å miste tråden og meg selv i vrimelen av ord: Jeg tror mange av oss til tider kan kjenne på følelsen av – / en frykt for noe vi raskt definerer som ensomhet, og at vi av og til forveksler aleneheten, som kanskje er nærmere vår natur, med denne følelsen/frykten. Vi fyller fritiden med aktiviteter, stillheten med lyd, rommet med ting, hodet med tanker – det ene med det andre. Ikke at det i seg selv er noe galt med aktiviteter/lyd/ting og tanker. Det jeg tenker på handler mer om vår reaktive respons på frykten for ensomhet, der ting og tang blir botningsmiddelet. Umiddelbart søker vi å stagge frykten/følelsen, og vi tror løsningen eksisterer i form av noe utenfor oss selv. Dette i seg selv kan skape mer utilfredshet, da vi har definert løsningen på problemet som noe utenfor vår rekkevidde. Det står ikke i min makt å løse dette. Jeg trenger derfor det eller deg for å fikse meg. Vi blir trengende.

Er det noen måte vi kan forholde oss til dette på, som kan gjøre at våre øyeblikk av ensomhet kan møtes med større letthet? Jeg vet ikke, men kanskje ligger det noe viktig i refleksjonen.

«You must make a distinction between two words: lonely and alone. In the dictionary they carry the same meaning, but those who have been meditating, they know the distinction. They are not the same, they are as different as possible. Loneliness is an ugly thing; loneliness is a depressive thing — it is a sadness; it is an absence of the other. Loneliness is the absence of the other — you would like the other to be there, but the other is not, and you feel that and you miss them. YOU are not there in loneliness, the absence of the other is there. Alone? — it is totally different. YOU are there, it is your presence; it is a positive phenomenon. You don’t miss the other, you meet yourself.»

– Osho –