Stikkordarkiv: Virkelighet

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del I

Hvordan kan vi raskest og mest direkte komme til erkjennelsen av hvem vi er? Den indiske læreren H.W.L Poonja sa det slik:

«To discover truth, you will have to disappear.»

Hva og hvem må forsvinne? Det eneste som kan forsvinne er det som ikke er. Hva enn som har en begynnelse, har en slutt. Vår tradisjonelle kunnskap om det ene og det andre er avhengig av informasjon, også denne innhentet utenfra. Hver gang ny informasjon kommer, endrer kunnskapen vår seg. Den kommer, består for en stund, før den så forsvinner og erstattes av noe annet. Hva hvis jeg derimot forsøker beskrive hvordan honning smaker? Jeg opplever ikke at jeg vet hvordan honning smaker. Ei heller at jeg ikke vet. Det bare er som det er. Når er det så jeg hevder å vite? Stort sett viser det seg at jeg hevder å vite når jeg egentlig ikke vet. Hvem hevder dette? Ikke er det meg – det jeg innerst inne er. Derimot er det min idé om meg selv, konseptet, rollen og formen meg som behøver eie kunnskap. Som behøver å vite, å kunne, å være sånn eller slik. Bort med disse, bort med «meg», og det eneste som gjenstår er sannheten.

«The search for reality is the most dangerous of all undertakings for it will destroy the world in which you live. But if your motive is love of truth and life, you need not be afraid. »

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Hva er det å reparere?

Dette tenkte jeg på her om dagen. Hva hvis vi, den dagen vi forlater kroppen vår, oppdager at det vi relaterte til som «livet» viser seg å ha vært en eneste stor projeksjon i sinnet vårt? En drøm? Jeg mener ikke å si at vi ikke opplever livet som ekte. Heller ikke at denne opplevelse av livet ikke føles ekte. Men – kanskje vil det vi definerte som livet med ett oppleves på samme vis som en drøm? Vi jages av en tiger, men når vi våkner opp, innser vi at det aldri var noe problem å løse, ettersom tigeren aldri eksisterte i utgangspunktet.

Vi ønsker å løse problemene vi møter, og det som oftest ved å reparere noe «der ute». I dag for eksempel, snakker mange varmt for at religionene bør fjernes, da de forårsaker problemer. Hvis denne logikken skal følges, burde ikke da også økonomien avskaffes?

Går vi litt grundigere til verks, vil vi uten unntak finne et menneske bak enhver handling. Altså er mennesket der før religionen, før det økonomiske systemet. Hvem er dette mennesket? Hvor kommer impulsen til å handle fra? Ville det ikke være mest hensiktsmessig å finne begynnelsen, der det hele starter?

Jeg hørte en gang en historie om en indisk læremester som var ute å kjørte bil. Det var varmt, og etter en stund trengte radiatoren påfyll av vann. Han stoppet, grep en kanne og ruslet ned til elvebredden. Med ett oppdaget han en slange som hadde fanget foten til en frosk. Hans første innskytelse var å hjelpe frosken ut av knipen, men ved nærmere ettersyn oppdaget han til sin forbauselse at frosken var travelt opptatt med å fange fluer.

Hvis vi kun definerer problemene som noe der der ute, vil ingen varig endring kunne finne sted. Dette simpelthen fordi «der ute» ikke finnes. Den eller det jeg peker på, peker bare tilbake på meg, og der står vi.

«All the wars, all the hatred, all the ignorance in the world come out of being so invested in our opinions. And at bottom, those opinions are merely our efforts to escape the underlying uneasiness of being human, the uneasiness of feeling like we can’t get ground under our feet. So we hold on to our fixed ideas of this is how it is and disparage any opposing views. But imagine what the world would be like if we could come to see our likes and dislikes as merely likes and dislikes, and what we take to be intrinsically true as just our personal viewpoint.» 

– Pema Chödrön –

Tanker om tilgivelse

Hva er å tilgi? Hvorfor tilgivelse, når vi kanskje kjenner mer for å gå i skyttergraven og ikke komme ut før motstanderen har innsett sine feil?

For meg handler tilgivelse om å lege egne sår. Å tilgi kan i beste fall frigjøre oss fra de bindinger som i vårt sinn skaper lidelse. Det å tilgi innebærer et skifte av fokus fra utover til innover. Kanskje er det slik at tilgivelse for meg på et vis handler om forståelse? Om et ønske om å se ting for det de er?

Det å tilgi har vært en av mine aller største utfordringer. Å ikke lenger ha en syndebukk, å ikke lenger kunne rettferdiggjøre min egen smerte ved å peke på det ene eller andre. Alt jeg tidligere hadde sendt utover i form av anklager, meninger om, beskyldninger, frustrasjoner og pekefingre måtte jeg nå ta hånd om selv. For faktisk å bli fri måtte jeg tilgi mine foreldre for alt som jeg på et tidspunkt anklaget de for å være skyld i. Jeg måtte tilgi skolen, noe som var ekstremt vanskelig. Jeg måtte videre tilgi kollegaer og venner. Ja, liketil sinte hunder og billettkontrollører, været og «systemet» – alle dem jeg mente hadde påført meg det ene og det andre. Noen var vanskeligere enn andre. I tillegg til alle disse måtte jeg også tilgi meg selv… Dette medførte at jeg måtte være villig til også å ta en titt på offerrollen min, den i meg som tilsynelatende ikke hadde noe valg. Den hadde sin funksjon på et gitt tidspunkt i mitt liv, men kanskje ikke nå lenger.

Alt dette var fryktelig hardt for stoltheten min. Vanskeligst av alt var det å akseptere at dette var den eneste måten å reparere meg selv på. Ikke gjennom å «få dem til å innse sine feil» eller ved «å holde meg unna det ene og det andre». Tvert i mot – ved å innse at jeg satt med nøkkelen til svaret selv, og at dette var friheten jeg egentlig søkte.

Resultatet av tilgivelsesprosessen var overveldende! Jeg merket at så snart jeg fullt og helt var i stand til å tilgi, så forsvant smerten i samme øyeblikk. Sammen med smerten forsvant også historien om hvorfor jeg led. Det som gjensto var en klar forståelse at alt var som det var. Jeg innså at det ikke nødvendigvis var smerten i seg selv som hadde holdt meg fanget, men snarere min egenskapte historie om årsaken til smerten.

Dette minner meg om en opplevelse jeg hadde på toget for noen år siden, da jeg var på vei til Lillehammer. På motsatt side i kupeen satt et par som begge var blinde. Jeg tok meg gang på gang i å beundre måten de taklet de ulike utfordringene en reise byr på. På et tidspunkt skulle den ene av de lete frem noe i sekken som sto plassert på gulvet. Ettersom det var ganske så trangt og han ikke kunne se, dyttet han gjentatte ganger i setet foran der det satt en ungdom. Jeg merket meg at ungdommen reagerte på den gjentatte knuffingen. Først ved å beklage seg til sidekameraten – deretter høylydt i form av sukk og armene i været. Til sist snudde han seg. Da han oppdaget den faktiske årsaken til hvorfor han hadde blitt dyttet, forsvant all energien som hadde bygget seg opp umiddelbart. Det som gjensto hadde sin helt naturlige forklaring.

Hva befinner seg tidligere enn historien om det ene og det andre som smerter oss? Før vår historie om han og henne, og om alt det de har påført oss?

Lidelsen vi kjenner på i øyeblikket er reell – det er det ingen tvil om. Vår utfordring blir å våge se direkte og nøkternt på denne. Å se hva som befinner seg midt i frustrasjonens sentrum – i oss selv.

«If someone comes along and shoots an arrow into your heart, it’s fruitless to stand there and yell at the person. It would be much better to turn your attention to the fact that there’s an arrow in your heart…».

– Pema Chödron –

Vi lever i en skyggeverden del I

For en tid tilbake leste jeg utsagnet Vi lever i en skyggeverden. Nok engang registrerte jeg at nysgjerrigheten i meg ble vekket. Selv om mitt rasjonelle sinn strevde med å forstå dybden av utsagnet, var det likevel noe i meg som responderte.

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hva er skyggen? Hva skaper skyggen? Hva muliggjør skyggen? Skyggen av en fugl som flyr over et vann. Hva er skyggen? Skyggen er en refleksjon. Hva reflekteres? Det er fuglen. Samtidig er det klart at fuglen i seg selv ikke skaper skyggen. Før fuglen står solen. Solen er der, og lyset bli uttrykt gjennom en skygge og mørke.

Jeg tror dette kan vise seg å peke mot løsningen på det vi opplever som problem og utfordringer. Problemene vi har er alltid knyttet opp mot personen meg. Meg med min historie, min definisjon, mine svakheter og styrker, alle roller jeg innehar – denne meg har problemer med det/den. Hvis vi hadde stoppet opp et øyeblikk, og forsøkt nøste oss tilbake til vår opprinnelse; hadde vi fremdeles definert oss selv gjennom denne personen meg? Hadde problemet fremdeles vært der? Hadde det/den fremdeles eksistert?

Jeg tror at hvis vi studerer oss selv nøye, vil vi kunne oppdage at det vi hevdet var problemet, inkludert den som opplever problemet hadde opphørt å eksistere. Jeg tror at vår essens – den vi er er lik solen. Vi er det som muliggjør alt. Vi skaper vår verden, alt inkludert. Verden er en refleksjon av oss. Hva muliggjør oss? Hva er først? Hvis vi orienterer oss mot det; hvor alvorlig hadde vi tatt det som kom senere? Stoltheten vår, alle merkelappene, meningene og definisjonene… Alt en skygge av vår kropp, vår person. Alt blir lagt merke til. Av hvem?

«When the Self is known,
All illusions vanish.
The veil falls,
And you see clearly.
Your sorrows are dispelled.

For the Self is free
And lives forever.
Everything else is imagination,
Nothing more!
Because she understands this,
The master acts like a child.»

– Ashtavakra Gita –

Å tro

Satt og snakket om tro her om dagen. Hvorfor er det slik at vi har så vanskelig for å stole på at det finnes en løsning på utilfredsheten vi kjenner i livet vårt. En løsning som ikke er avhengig av at verden forandrer seg? Jeg mener ikke å stole på han eller henne eller på dét. Det er å gå bort fra oss selv. Jeg tenker på det å ha full tillit til seg selv. Vi tror vi er mindreverdige, overlegne, svake, offer for, uverdige, bedre enn – vi tror på de utroligste ting, uten å stille spørsmålstegn. Hva kan dette skyldes? Kan det hende at det ligger noe i dette med hva vi tror på?

Når vi studerer et tredimensjonalt bilde, ser vi ikke umiddelbart hva bildet skal forestille. Vi bruker øynene våre på den måten vi vanligvis gjør, og bildet forblir usett. Hvis vi bruker litt tid, og endrer fokuset vårt noe, vil bildet plutselig bli klart for oss. Hvorfor stoler vi på at det faktisk er noe der, og at det bare er vi som ikke fokuserer rett? Hva er det som gjør at vi ikke gir opp; at vi beholder troen på det vi ikke umiddelbart ser?
Er det ikke slik at det egentlig er samme sak med vårt syn på oss selv og verden? Vi synes verden kan være utfordrende. Vi skulle kanskje ønske vi kunne ha endret på dette, slik at vi opplevde hverdagen som mer tilfredsstillende. Hvorfor har vi så vanskelig for å stole på at det også her kan handle om at vi ikke har stilt inn sanseapparatet på rett frekvens?

Det finnes utallige kilder som alle hevder at utilfredsheten til all god slutt er en illusjon skapt av oss selv –  en tanke i sinnet vårt. Det er riktig at når vi slår oss så vil vi kjenne smerte. På dette planet er smerten reell. Smerten er ren i seg selv, mens utilfredsheten vi opplever kan vise seg å være et produkt av sinnet mer enn av smerten. Hvor mye av energien i smerten hadde forsvunnet hvis vi hadde sluppet vår overbevisning om hvordan ting er, og i stedet møtt hvert øyeblikk fullt og helt – uten en historie, uten en mening? Hvorfor ikke gi oss selv muligheten til selv å undersøke om disse ordene peker på en sannhet?

For meg handlet min egen nøling om identifikasjonen med den som led. Jeg var redd for å bli følelsesmessig nøytral. Kjente jeg ikke den ene ytterligheten, ville jeg heller ikke kunne kjenne på polariteten. Fra det ståstedet finnes det ikke noe annet sted å stå. Som fisken i havet. For den er ideen og begrepet havet ikke-eksisterende, da den aldri har vært noe annet sted. Hadde den levd noen uker på land, ville umiddelbart ideen om havet bli født som et resultat av at land hadde dukket opp. Likeledes; hvis en kun har opplevd livet som en endeløs rekke av opp – og nedturer, er det fra berg og dalbane-rollens synspunkt ikke noe som kan stilles spørsmålstegn ved. I henhold til opplevelsen, er livet opp og ned.

For noen år siden lå jeg på sofaen og snakket i telefonen. Plutselig ble det stille, og jeg innså i det øyeblikk hvorfor ingenting er som jeg tror de er. Jeg hadde ikke grublet på det; ikke lett etter et svar. Det kom helt av seg selv. Ingenting er det jeg tror det er – det simpelthen er. Hvis jeg tror noe om det, er jeg innblandet, og følgelig snakker jeg i så tilfellet om meg. Hvis jeg tror det ene og det andre, er det ikke noe annet enn min idé om det. Hva det ene og andre i seg selv er, og om det i det hele tatt eksisterer, vet jeg først når jeg legger bort meg selv. Det er alt.

Hva er før?

Vi tenker at verden finnes. For de fleste av oss har vi en forståelse av å bli født inn i en allerede eksisterende verden. Følelsen/tanken/forståelsen/opplevelsen er at verden var før vi var. Hva hvis dette settes på hodet? Vi er – dernest kommer alt annet?

Når vi våkner om morgenen og åpner øynene så dukker også verden opp. Alt tilsier at verden, slik vi kjenner den, bestående av materie, ikke kan forsvinne for så å dukke opp hver morgen. Det tar tid å bygge et hus. Det tar tid å skape så mange mennesker. Så ja, på det planet er verden der selv om vi ikke er der. Allikevel, hvis vi ikke hadde åpnet øynene om morgenen, hadde da vi da med 100% sikkerhet kunnet bekrefte at verden fremdeles var der annet enn som en idé? Når vi sovner om natta – hvilke direkte erfarte bevis har vi på at verden finnes all den tid vi sover? Vi kan kun vite det ved å våkne, åpne øynene, ørene, nesen, munnen, berøringen, og sanse verden.

Vi har alle vår oppfattelse av verden. Min verden arter seg litt annerledes enn din. I min verden er oliven godt, mens i din er oliven salt. I min verden er hun vennlig. I din verden er hun en ukjent. Uansett hva vi peker på/snakker om; kan vi virkelig hevde at det er noe annet enn vår personlige opplevelse vi snakker om? Det er gjerne her jeg av og til går meg vill. I det øyeblikk jeg definerer min egen opplevelse som en objektiv sannhet, vil jeg umiddelbart komme i konflikt med et uendelig antall livsformer som ser det annerledes enn meg. Det kan bare være snakk om nyanser, men allikevel – vi er alle unike, og har dermed vår helt unike måte å oppleve verden på. Vi opplever verden. Hva kommer først? Vi eller verden?

Hvis forståelsen at vi kommer først kan erfares – hvilke problem finnes da der ute, uavhengig av oss? Kan vi i det hele tatt si at det finnes noe som helst der ute uavhengig av oss? Hvor går vi for å løse en utfordring? Hvis vi for bare ett sekund kan få en erkjennelse av at kanskje alt vi ser kun er skygger – uttrykk for det som skapte det hele – skal vi ikke forsøke rette oppmerksomheten mot skaperen snarere enn mot det skapte for å finne svaret på det vi leter etter?

Det som er består uansett. Det eneste som kan opphøre å eksistere er det som ikke er virkelig. Hva hindrer oss i å granske oss selv på denne måten? En stor investering i vår egen definisjon? Behøver vi egentlig en definisjon av oss selv og verden?

Gå dypere. Gå til starten – til det som er før. Jeg er sint. Punktum. Ikke fordi det og det hendte, men før det – jeg er sint. Hva ligger der? Før vi forsvinner inn i historien om hvorfor.