Stikkordarkiv: Visdom

Hva vet vi?

«Not-knowing is true knowledge. Presuming to know is a disease. First realize that you are sick, then you can move toward health.»

– Tao Te Ching –

Hva vet vi? Uansett hva vi hevder å vite, vil vi etter nøye granskning ende opp med ikke-viten. Dette kan lett testes ut. Forsøk å si noe som er sant. Ikke relativt sant, ikke din personlige sannhet, men objektivt sant. Forsøk, og du vil ende opp med meninger, tro og antakelser. Til all god slutt vil det komme til en erkjennelse av å ikke vite.

«Jeg er en mann.» Det er relativt sant i det at jeg beveger meg rundt i en mannskropp. Men hva er mann? Er det fysikk? I såfall – hva er fysikk? Og er jeg kroppen? Slik fortsetter vi, og vi vil også her ende opp med, «ja, men det vet jeg ikke».

Hva refererer jeg til når jeg sier «jeg vet»? Hvem har et behov for å presentere denne viten, og hvorfor dette behovet? Vet jeg noe som helst utenom det jeg har blitt fortalt og det jeg har lest? Vi har en rekke begrep for å beskrive noe, for å definere noe, for å referere til noe som allerede er. Uansett hva vi sier, er det fremdeles ikke noe annet enn et forsøk på å nå dette noe. Hva er nærmest sannheten? Beskrivelsen av dette noe eller noe selv?

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»

– H.W.L Poonja –

«Jeg mener, jeg tror, jeg antar.» Hvis vi hadde blitt mer oppmerksomme på det personlige pronomen først i setningen, hvor lenge hadde vi fortsatt å verdsette våre meninger, vår tro og våre antakelser? Disse refererer utelukkende til noe som ikke er den hele og fulle sannheten. Har de da noen verdi, utover å kunne tjene som midlertidige rettesnorer og pekepinner?

«Jeg skal prøve å reise meg fra stolen». Enten reiser jeg meg, eller så blir jeg sittende. Det er alt.

«Do not try to know the truth, for knowledge by the mind is not true knowledge. But you can know what is not true — which is enough to liberate you from the false. The idea that you know what is true is dangerous, for it keeps you imprisoned in the mind. It is when you do not know, that you are free to investigate. And there can be no salvation without investigation, because non-investigation is the main cause of bondage.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Å leve innenfra og ut

Slik kjennes det her jeg sitter. Hva er det motsatte? Utenfra og inn?

Nisargadatta Maharaj spør følgende spørsmål, «Hva kommer først? Du eller verden?». Dette vekker umiddelbart noe i meg. Jeg innser at jeg alltid har kjent på nødvendigheten av å justere meg etter «det som er». Etter en opplevd mal. Verden var først, og jeg måtte lytte meg inn slik at jeg kunne passe inn i det som allerede fantes. Hva hvis jeg følger ledetråden til Nisargadatta Maharaj? Jeg skaper det jeg ser. Jeg leser meg selv inn i situasjoner, inn i mennesker. Jeg synes det ene og det andre. Jeg tror, jeg mener, jeg føler, jeg, jeg, jeg. Hvis dette «jeg» virkelig er først, vil ikke det bety at jeg da vil være i stand til å skape det jeg vil? Er ikke problemene jeg opplever også der ute? Hvis min væren er først, kommer problemet i tilfellet senere. Ønsker jeg å fortsette fra meg og ut til det neste, eller forblir jeg her, i denne væren? Hva føles fritt? Hva føles lukket? Hva åpner opp for muligheter? Hva begrenser mulighetene?

En kvinne satte seg engang ned foran en mester..

«Hva vil du?», spurte mesteren. «Jeg ønsker å se meg», svarte kvinnen. Mesteren tittet på kvinnen. Så spurte han henne, «Hvor befinner denne meg seg?». «Inni meg», svarte kvinnen. Mesteren nikket fornøyd, og ba så kvinnen gå dit. «Har du gått?», spurte mesteren etter en stund. Kvinnen svarte at nei, det hadde hun ikke. «Hvor er du da?». Kvinnen svarte at hun fremdeles var her. «Jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg skal finne meg selv.» Mesteren spurte så, «Hvor mange meter fra innsiden er du? Hva behøver du for å komme dit? Et fly? Et skip? Et tog? En bil? Ønsker du å reise i luften? Til vanns? Til lands? Disse er alternativene vi har for å gjennomføre en reise fra hit til dit. For å reise til innsiden, hva velger du?». Kvinnen svarte at ingen av disse kunne benyttes. «Det er ingen distanse». Mesteren så på kvinnen en stund, hvorpå han sa, «Ingen distanse sier du? Da ber jeg deg – ikke rør deg…..Ikke rør deg. Vekk ikke liv i tankene dine. Dette er bevegelse. Ei heller skal du aktivisere sinnet ditt. Også dette er bevegelse. Ikke rør deg. La intellektet hvile. Svar meg så – hvor er du i dette øyeblikk – akkurat nå?». «Her», svarte kvinnen. Mesteren smilte. «Godt. Bli her. Dette er frihet. Dette er lykke. Dette er opplysthet.»

Det er slik vi lever i denne verden

I dag tenkte jeg å forsøke og utdype ett av mine favorittsitater (ikke uten grunn det forblir stående øverst på kloke ord-posten min..). Sitatet er hentet fra Shunryu Suzukis bok «Zen-sinn, begynner-sinn», og dette innlegget kan i så måte leses som et ærbødig bukk i retning Suzuki. Jeg har tidligere beskrevet hvordan boken tilfeldig dukket opp da jeg studerte ved buddhistsenteret i Oslo.

For å kommentere, deler jeg sitatet opp der jeg synes det er passende. Sitatet står i kursiv. Jeg er ingen skolert analytiker, ei heller en skolert student av Zenbuddhisme. Dette er helt og holdent min egen forsøksvise beskrivelse av hva ordene vekker i meg :

 

«Hver av oss må finne vår egen vei, og når vi gjør det vil denne veien uttrykke den universelle veien. Dette er mysteriet.

I utgangspunktet er vi. Alt annet kommer etterpå. Vi kan ha tanker, meninger og ideer om hvem vi er og hvordan vi skal leve våre liv, men til syvende og sist vil vårt instinkt, vår innerste natur ha siste ordet. Kan vi stole på dette, vil vi slutte å kjempe mot livet, og heller tillate oss å flyte med livsstrømmen. Vi blir ett med livet, og således ett av de utallige uttrykk for den universelle veien. Det er virkelig et enestående fantastisk mysterium.

Når du forstår en ting helt igjennom, forstår du alt.

Det er egentlig ikke så mye å forstå. Det blir som å se hele universet i et sandkorn, eller som å se treet i et frø. Gjør én ting fullt og helt. Hvis vi kan være hundre prosent ærlige, vil det i seg selv kunne være nok. Hvis vi helt og holdent kan la andre være i fred, vil resultatet bli det samme. Hvis vi tar hånd om oss selv, i form av å ta hånd om våre personlige utfordringer, hva vil så stå igjen?

Når du prøver å forstå alt, vil du ikke forstå noen ting.

Alt fordrer at det er en hel masse som må forstås. Vi tenker kanskje at det er et uendelig antall relasjoner som må forstås for at verden skal bli bra. Været må bedres. Alle vanskelige mennesker må forandre seg og så videre. Det vi kanskje ikke umiddelbart ser, er at alle disse skapes et sted i oss. Vi, derimot, tror de eksisterer objektivt. Det å skulle reparere/forstå noe der ute som kontinuerlig skapes i og av oss, vil være umulig. Uansett hvor du måtte reise for å slippe unna en vanskelig nabo, så vil du før eller senere gjenskape han i form av en vanskelig kunde eller en besværlig servitør.

Den beste vei er å forstå deg selv, og da vil du forstå alt. Så når du prøver hardt å finne din egen vei, vil du hjelpe andre, og du vil bli hjulpet av andre. Før du finner din egen vei, kan du ikke hjelpe noen, og ingen kan hjelpe deg.

Jeg husker dagen jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre en endring på livssituasjonen min. Det som kanskje var vanskeligst å takle, var innsikten om at det kun var meg som kunne ordne opp i situasjonen, og det gjennom å reparere meg selv. Familie, kjæreste og venner forsøkte så godt de kunne, men så lenge jeg var full av støy i form av bebreidelser, frustrasjoner, sinne, sorg og utallige komplekser hadde jeg ingen mulighet til å motta hjelp. Alt som ble sendt min vei ble enten tolket til det ugjenkjennelige, hvis det da ikke regelrett ble avvist som tull og tøys. Å ta imot, det være seg kjærlighet, komplimenter eller andre former for gaver var en umulighet.

..det var også her jeg merket de første endringene. En vakker dag oppdaget jeg at jeg igjen var i stand til å ta i mot. Og gradvis utvidet jeg meg mer og mer…

For å bli uavhengig på denne ekte måten, må vi glemme alt som vi har i sinnet vårt og oppdage noe helt nytt og forskjellig; øyeblikk etter øyeblikk. Det er slik vi lever i denne verden.»

Ved å rydde i mitt eget hus, letter jeg på slørene som skjuler hvordan ting egentlig er. Endringer jeg gjør inne i meg selv gjør seg umiddelbart gjeldende i verden utenfor. Bort med alle vrangforestillinger, synspunkt, meninger og antakelser. Bort med det som ikke er ekte, og det som gjenstår er øyeblikket – ferskt og uten en historie.

Tanker om tilgivelse

Hva er å tilgi? Hvorfor tilgivelse, når vi kanskje kjenner mer for å gå i skyttergraven og ikke komme ut før motstanderen har innsett sine feil?

For meg handler tilgivelse om å lege egne sår. Å tilgi kan i beste fall frigjøre oss fra de bindinger som i vårt sinn skaper lidelse. Det å tilgi innebærer et skifte av fokus fra utover til innover. Kanskje er det slik at tilgivelse for meg på et vis handler om forståelse? Om et ønske om å se ting for det de er?

Det å tilgi har vært en av mine aller største utfordringer. Å ikke lenger ha en syndebukk, å ikke lenger kunne rettferdiggjøre min egen smerte ved å peke på det ene eller andre. Alt jeg tidligere hadde sendt utover i form av anklager, meninger om, beskyldninger, frustrasjoner og pekefingre måtte jeg nå ta hånd om selv. For faktisk å bli fri måtte jeg tilgi mine foreldre for alt som jeg på et tidspunkt anklaget de for å være skyld i. Jeg måtte tilgi skolen, noe som var ekstremt vanskelig. Jeg måtte videre tilgi kollegaer og venner. Ja, liketil sinte hunder og billettkontrollører, været og «systemet» – alle dem jeg mente hadde påført meg det ene og det andre. Noen var vanskeligere enn andre. I tillegg til alle disse måtte jeg også tilgi meg selv… Dette medførte at jeg måtte være villig til også å ta en titt på offerrollen min, den i meg som tilsynelatende ikke hadde noe valg. Den hadde sin funksjon på et gitt tidspunkt i mitt liv, men kanskje ikke nå lenger.

Alt dette var fryktelig hardt for stoltheten min. Vanskeligst av alt var det å akseptere at dette var den eneste måten å reparere meg selv på. Ikke gjennom å «få dem til å innse sine feil» eller ved «å holde meg unna det ene og det andre». Tvert i mot – ved å innse at jeg satt med nøkkelen til svaret selv, og at dette var friheten jeg egentlig søkte.

Resultatet av tilgivelsesprosessen var overveldende! Jeg merket at så snart jeg fullt og helt var i stand til å tilgi, så forsvant smerten i samme øyeblikk. Sammen med smerten forsvant også historien om hvorfor jeg led. Det som gjensto var en klar forståelse at alt var som det var. Jeg innså at det ikke nødvendigvis var smerten i seg selv som hadde holdt meg fanget, men snarere min egenskapte historie om årsaken til smerten.

Dette minner meg om en opplevelse jeg hadde på toget for noen år siden, da jeg var på vei til Lillehammer. På motsatt side i kupeen satt et par som begge var blinde. Jeg tok meg gang på gang i å beundre måten de taklet de ulike utfordringene en reise byr på. På et tidspunkt skulle den ene av de lete frem noe i sekken som sto plassert på gulvet. Ettersom det var ganske så trangt og han ikke kunne se, dyttet han gjentatte ganger i setet foran der det satt en ungdom. Jeg merket meg at ungdommen reagerte på den gjentatte knuffingen. Først ved å beklage seg til sidekameraten – deretter høylydt i form av sukk og armene i været. Til sist snudde han seg. Da han oppdaget den faktiske årsaken til hvorfor han hadde blitt dyttet, forsvant all energien som hadde bygget seg opp umiddelbart. Det som gjensto hadde sin helt naturlige forklaring.

Hva befinner seg tidligere enn historien om det ene og det andre som smerter oss? Før vår historie om han og henne, og om alt det de har påført oss?

Lidelsen vi kjenner på i øyeblikket er reell – det er det ingen tvil om. Vår utfordring blir å våge se direkte og nøkternt på denne. Å se hva som befinner seg midt i frustrasjonens sentrum – i oss selv.

«If someone comes along and shoots an arrow into your heart, it’s fruitless to stand there and yell at the person. It would be much better to turn your attention to the fact that there’s an arrow in your heart…».

– Pema Chödron –

Hvor slutter jeg og hvor begynner verden?

Denne spørsmålstillingen dukket opp etter å ha grublet litt over dette med grensesetting og ansvar for egne behov. Hvordan skille det å bevisst ta ansvar for egne behov, noe som innebærer en forståelse av hva som er eget, fra egoets trang til å bygge forsvarsverker? Det ene tjener oss; det andre kan vise seg å begrense oss. Å differensiere mellom disse er noe jeg til stadighet får brynet meg på.

I kjølvannet av dette dukket altså følgende spørsmål opp: Hvor slutter jeg og hvor begynner verden? Når jeg hører et stykke musikk – hvor slutter øret og hvor begynner lyden? Når jeg ser deg – begynner du der øynene mine slutter, eller finnes du allerede i hodet mitt? Hvis jeg reagerer på noe – er det virkelig noe jeg reagerer på, eller er det min egen tanke? Hvis verden, med dens myriader av livsformer viser seg hovedsaklig å være et produkt av min bevissthet, allerede iboende i meg – hvor trekke denne grensen?