Tanker etter en togtur

Jeg husker jeg leste i Suzuki Roshis bok at på vei til seg selv er en nødt til å tro på ingenting. På samme vis er det ingen steder å stå. Det er nettopp slik det oppleves nå. Jeg vet ikke hvor jeg står. Personligheten min forsøker til stadighet å finne et sted å forankre seg, men det er ikke så lett (ei heller tror jeg det er hva jeg – min essens innerst inne vil).

Jeg ønsker virkelig å stole på at ideene jeg fanger opp har en verdi ut over meg selv. At de kan være til nytte mer enn som rent tankespinn. Kanskje ligger utfordringen akkurat nå i opplevelsen av å være i ingenmannsland? Når jeg er rotfestet i min egen væren, savner jeg ingen definisjon eller rolle. Når jeg derimot blir for sterkt identifisert med hodet og egoet, som savner å kunne lene seg på en slik, så er den plutselig ute av syne. Det er et helt nytt landskap å skulle utforske; det å tro på ingenting, å ikke ha en meg å holde frem for meg selv og andre.

En venninne spurte meg forresten nylig om jeg hadde truffet noen siden sist? Jeg innså at jeg ikke har opplevd å være forelsket på lang tid. Er det fordi jeg ikke tillater meg det? Mangler jeg noen antenner, eller ligger det rett og slett ikke for meg? Er dette resultatet av min indre rengjøring; at jeg jorder meg i meg selv på bekostning av å slippe verden inn? Eller handler det kanskje bare om at jeg ikke lenger mister meg selv i verden/ i en annen person/ i ett eller annet like mye som før? Mange spørsmål!!

«All the buddhas of all the ages have been telling you a very simple fact:
Be — don´t try to become. Within these two words, be and becoming,
your whole life is contained. Being is enlightenment, becoming is ignorance.»

– Osho –