Tanker om å se ting som de er

Jeg er tilbake etter 5 ukers rundreise i Colombia. En fantastisk fin tur i et fantastisk land, med strålende fine mennesker, god mat og litervis av ferskpresset juice, i tillegg til taranteller, slanger og rosa delfiner.

Mot slutten av reisen begynte jeg merke savnet av musikk. Dette kom veldig overraskende på meg. Jeg la ut på denne turen for å åpne meg selv opp for alt hva verden kunne by på, og så er det musikken som melder seg. Jeg fikk hilsener fra kolleger og venner, som alle ønsket meg godt nyttår med ønske og håp om at vi snart måtte spilles igjen. Gleden jeg kjente, tolket jeg dithen at jeg var i ferd med å gjenoppdage gleden ved utøverrollen. Bestemte meg for at tiden kanskje var inne for å begynne og øve igjen. Så kom jeg hjem..

Jeg har skrevet om dette tidligere, det med å reagere på noe «der ute». Denne gangen var jeg sikker på at det var annerledes. Det tok meg allikevel ikke mer enn to dager med øving før frustrasjonen igjen begynte bygge seg opp. Samtidig med dette forsvant viljen ut av syne, det samme med lysten til..ja, det meste. Jeg befant meg igjen i sofaen på verandaen, innelukket i en boble av frustrasjon og negativitet. Denne gangen var det imidlertid noe i meg som la merke til det som foregikk. Samtidig som jeg klaget min nød, kunne jeg samtidig snakke om hvor merkelig det var at jeg igjen satt og klaget min nød. For de rundt meg var det et markant skille mellom hverdags-meg og hvem det nå enn var som satt her nå-meg.

Det eneste jeg vet er at denne følelsen dukker opp så snart jeg plukker opp saksofonen. Det handler ikke om musikk, ei heller om Antoine-Joseph Sax sin oppfinnelse. Det handler ikke om at jeg ikke er glad i musikk. Det handler heller ikke om at jeg ikke verdsetter mine kolleger og venner. Fellen jeg går i gang etter gang, er at jeg tar inn noe fra «der ute» og omsetter det til jeg vil. Blir jeg verdsatt for det jeg gjør, blir jeg glad. Dette blir straks tolket som at jeg vil dette. I dette øyeblikk mister jeg meg selv, og handler motivert av noe utenfor meg selv. Hvis jeg så mot formodning ikke kjenner for å spille, sier en stemme i hodet mitt at det er noe jeg ikke har forstått. Jeg må altså bli klokere. Og i mellomtiden får jeg bare stole på verden, som verdsetter meg for det jeg gjør, og som har sett og forstått det jeg selv enda ikke har forstått.

Jeg har fått nok en verdifull innsikt i hva det vil si å se ting for det de er. Jeg kan verdsette verdens tilbakemeldinger. De er oppriktige, og alt jeg ønsker gjøre er å bukke. Jeg kan glede meg over musikk, slik jeg har gjort siden jeg var 4 år. Det eneste jeg trenger passe på er at jeg ikke mister meg selv av syne midt i alt dette.