Å leve som ingenting i en verden bestående av ting

I dag er det litt over to år siden jeg sist hadde noe å fortelle. Bloggen min rundet seg selv av på perfekt vis med 864 ganger tusen takk, og jeg har etter den tid grublet mye på hva som egentlig foregikk høsten 2014 til høsten 2015.

I 2014 kom det ut en bok som het «Særlig sensitiv» av Elaine N. Aron. Et avsnitt husker jeg spesielt godt. Det omhandlet dette med hvordan å formidle egne erfaringer og opplevelser. For å kunne gjøre dette på best mulig vis, var det viktig først å etablere sin egen religion. På det tidspunkt jeg leste dette, skjønte jeg svært lite av hva det kunne bety. Mitt eneste referansepunkt var alle de konsept jeg hadde knyttet til ordet religion opp gjennom årene, ingen av disse genuint mine.

For en stund siden kom jeg igjen til å tenke på dette med å etablere sin egen religion. Så slo det meg at på et vis var det kanskje akkurat dette som hadde etablert seg i løpet av det året jeg skrev innlegg på denne siden? Jeg ble bedre i stand til å formulere med egne ord det jeg opplevde som essensielt i mitt eget liv. Jeg ble i bedre stand til å formulere hva jeg opplever å være.

Den amerikanske læreren Ram Dass snakker ofte om at når vi blir født går vi direkte i gang med Somebodytrening. Vi dukker opp i en kropp. Denne har et kjønn. Vi får så et navn, og etterhvert blir det som er pakket inn i lag på lag med definisjoner. Vi har gått fra Nobody eller No Body til Somebody. I mangel av bedre ord på norsk – fra ingen ting til noen ting.

Når jeg begynte på skolen, husker jeg den intense følelsen av å tre inn i en lukket boble, helt avsondret fra omverden. All oppmerksomhet ble rettet utover mot tavlen, mot læreren, mot medstudenter. Etterhvert handlet alt om meg som måtte forholde meg til det. I dag ser jeg tilbake på de siste ti årene av mitt liv som har gått med til å forsøke minne meg selv på hvem jeg er. Hvem jeg er før alle konsept om meg selv ble etablert. Fra å være en rekke ting til å returnere til essensen som er ingen ting.

De sterkeste uttrykk og handlinger finner sted nettopp når jeg ikke er der. Dette være seg gode gjerninger, medmenneskelighet i sin reneste form, kunst – hva som helst som kommer til uttrykk. Vi oppskatter alle disse tidløse øyeblikk av ren eksistens. Det eneste vi behøver gjøre er å ikke røre oss fra dette stedet. Jeg tror at vi alle en vakker dag vil innse at vi aldri befant oss noe annet sted enn her, som eksistens i sin reneste form.

«When you lose all sense of self
the bonds of a thousand chains will vanish.
Lose yourself completely,
return to the root of the root
of your own soul.»

– Rumi –

864 ganger tusen takk

I går kom sommeren. Med strålende fint vær bestemte jeg meg for å gå en lang tur i marka. Sekken ble pakket med niste, fotokamera samt plastposer, skulle jeg snuble over noen multer på veien.

Det endte opp med at jeg plukket 1728 gram. Av en eller annen grunn begynte jeg si tusen takk til hvert eneste bær jeg plukket. Først sa jeg bare takk til bæret fordi det sto der slik at jeg kunne plukke det. Etterhvert begynte jeg inkludere alt og alle jeg ønsket å takke. For hvert bær – et tusen takk.

Takk til naturen som gir uten å be om noe tilbake. Takk til elgkua og elgkalvene som krysset myra rett nedenfor slik at jeg kunne observere dem på nært hold. Takk for at jeg kan drikke vannet rett fra elva. Takk til fjellskoene som holder meg tørr på bena selv etter fem timers myrvandring. Takk til familien som støtter meg. Takk til alle gode venner og kolleger som alltid er der. Takk til alle mine lærere som kontinuerlig minner meg på hvem jeg innerst inne er. Takk til alle utfordringer og vanskeligheter som hjelper meg huske på hvem jeg ikke er. Takk til bregnene, til den kjølige skogsbunnen, til de bare fjellknausene, til dvergbjørka og til hønsehauken. Takk til Norgeskart-appen som tegner av min snirklete rute på et kart. Takk til epledyrkerne i Chile. Takk til fjellene, til vinden, til isbreen i det fjerne og til fjorden langt der nede. Takk til intuisjonen. Takk til stillheten. Takk til det kreative, til det mystiske og til det uforutsigelige..

..864 ganger tusen takk.

Å være tro mot oss selv

De siste dagene har jeg kjent på en utilfredshet. Mens den ubevisste delen av meg som vanlig forbereder seg på dommedag, vet den bevisste delen av meg at dette betyr nye oppdagelser i gjære.

I morges etter frokost kom jeg plutselig på en dokumentar jeg har lett etter i lang tid. Den handler om en svensk jente som velger et liv som nonne. Har ikke lyktes med å finne den tidligere, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om den kunne skaffes på dvd. Når jeg nå søkte den opp, viste det seg at hele dokumentaren lå på nettet. Perfekt. Etter å ha lagret adressen, ble jeg sittende en stund å reflektere over situasjonen min.

Jeg tror vi alle har egenskaper/sider ved oss selv som vi til tider strever med å akseptere. Sider som tilsynelatende plasserer oss litt til siden for det «normale». Sider som gjør at vi til tider strever med å finne vår plass i en verden der normen virker å være sånn eller slik. Jeg har alltid hatt en snikende følelse av at løsningen består i å rette opp disse feilene og manglene. Hadde jeg bare lært/klart/forstått/blitt interessert så hadde alt blitt bra.

Etter å ha sett dokumentaren, slo det meg nok en gang: Det er et uendelig antall måter å leve livet på. Hva om jeg, i stedet for å forsøke passe inn i en modell som kanskje viser seg bare å eksistere i mitt eget hode, heller tar fullt ansvar for å leve slik jeg faktisk er, inkludert mine mangler og defekter? At jeg i stedet for å forsøke presse meg inn i en spesifikk form, heller tillater det som er å være der. Hva da hvis jeg så velger ut fra det?

Ikke at jeg ikke har innsett dette tidligere, men det blir som å skrelle en løk. Hver gang et lag forsvinner, dukker et nytt lag opp. Til tider kan det synes som en endeløs prosess, men for hvert lag kommer vi nærmere kjernen av oss selv. Bort med det falske, og det ekte gjenstår. Til all god slutt er det som det er. Å tilnærme seg selv slik innebærer ikke en idé om rett eller feil. Det er kun snakk om å leve vårt liv så tett opptil det vi innerst inne er.

Hvor er det motstanden kommer opp? Igjen er det frykten for det ukjente. Jeg har ikke et svar på hvordan livet mitt kommer til å utfolde seg. Behovet for å vite på forhånd er det første som jeg kan gi slipp på. Jeg har ingen å svare for. Det som er det er. Det er alltid noe i meg som stritter når vanen/frykten/mønstre trer i kraft og handler på mine vegne. Når jeg så avslører disse og deres forsøk på det ene eller andre, står dette noe i meg tilbake. Det er her jeg til alle tider er.

«Faced with a freedom that is absolute, a freedom that leaves no room for separation from the whole, most people will compulsively contract back into a condition of struggle where they can maintain a familiar sense of self. This means that when actually given the chance, most people will choose to struggle and remain separate, rather than to face the austerity of a freedom that shatters any sense of separateness. It is only when you desire to be free more than you desire the security of a familiar sense of self that you spontaneously move into a freedom that is final and beyond struggle.»

– Adyashanti –

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del II

Jeg har tidligere reflektert over utsagnet til den indiske læreren H.W.L Poonja, «To discover truth, you will have to disappear». I dag, mens jeg ruslet i skogen, fant jeg meg selv nok en gang gående å grunne over de samme ordene.

Det hele begynte med at jeg for for noen dager siden mottok en mail fra en god venn av meg. Mailen omhandlet refleksjoner rundt dette med tilgivelse, basert på et innlegg jeg skrev for noen måneder siden (Tanker om tilgivelse).

Viktigheten av å tilgi oss selv er noe de fleste av oss kan erkjenne. Utfordringen dukker opp i det øyeblikk vi skal tilgi verden og de mennesker vi synes er vanskelige. Hvorfor er det slik?

«Jeg kjenner jeg blir så sint/trist/frustrert i møtet med han/henne/det.» Følelsen av jeg er her, følelsen av sinne/tristhet/frustrasjon er her. Disse følelsene dukker tilsynelatende opp i selskap med han/henne/det som er der.

Når vi føler oss behandlet sånn eller slik av den eller det, hvor stor troverdighet har historien vi forteller oss selv og verden? Hva hvis jeg en dag kjenner en sterk følelse av mindreverd? I neste øyeblikk møter jeg en smilende person. Umiddelbart blir jeg provosert og sint. Han ler av meg. Hvor sitter egentlig smerten? Er det i smilet? Videre kan vi spørre oss selv: er den som blir sint essensen av meg – den jeg innerst inne er?

Jo lenger vi lever med ideen om at det er verden, de og det som er problemet, jo lenger vil vi sitte fast. Hva hvis vi kunne ha funnet ut hvem det er som føler alt dette? Sinnet, frustrasjonen. Hvem er det som blir provosert, hvem blir utnyttet? Alt som trengs er at vi vender oss helt og holdent bort fra ideen om «de andre», og i stedet studerer oss selv nøye. Dette for å finne kilden til forstyrrelsene vi opplever, punktet der jeg kommer i kontakt med verden. Det trengs bare et øyeblikk, og «verden» vil aldri være den samme igjen.

Å ta ansvar for sitt eget betyr ikke at vi skal finne oss i hva som helst. Hvis noen faktisk behandler oss dårlig, gjør vi det vi skal gjøre. Forskjellen er at vi ikke lenger trenger bruke masse energi på historien, på å dømme, på å ta parti. I stedet har vi nå tre valg. Vi kan forlate situasjonen, vi kan forandrer den, eller hvis ingen av disse er mulige – aksepterer det som i øyeblikket finner sted med en visshet om at det er sånn det er akkurat nå. Hjulet på bilen er flatt. Jeg bytter dekk. Alt foregår, men istedet for å forholde oss til det den ubevisste delen av oss hevder/mener/tror skjer, forholder vi oss i stedet bevisst til det som faktisk skjer. Personen smiler til meg. Jeg kjenner på en irritasjon. Jeg legger merke til en tanke som hevder at denne personen ler av meg. Jeg blir sint fordi jeg føler meg liten. Jeg kan nå også legge merke til at jeg, for å kompensere for denne følelsen, fremstår som jublende glad, og at det er derfor personen smiler tilbake til meg. 

Jeg tror dette er det som utsagnet peker mot. For at sannheten skal oppdages, må jeg slippe taket i alle ideer, tanker og konsept om meg selv, hvorfra alle ideer, tanker og konsept om andre oppstår. Den jeg tror jeg er må forsvinne. Så fort jeg legger merke til følelsen av det ene eller andre, vil jeg slutte å klage på alle mennesker som trigger nettopp disse følelsene. Jeg vil innse at ideen om «de andre» kun er et resultat av min egen følelse. Som sikkerhetskontrollen på flyplassen. Som mannen som sniker i køen.

«As long as you perceive that anyone is holding you back, you have not taken full responsibility for your own liberation. Liberation means that you stand free of making demands on others and on life to make you happy. When you discover yourself to be nothing but freedom, you stop setting up conditions and requirements that need to be satisfied in order for you to be happy. It is in the absolute surrender of all conditions and requirements that liberation is discovered to be who and what you are.»

– Adyashanti –

«Argumenter for dine begrensninger, og de er dine»

I går var jeg ute å gikk tur i åsene som omgir Valnesfjord på jakt etter fin utsikt, frisk luft og forhåpentligvis noen fine bilder. Mens jeg krysset en myr tenkte jeg på hvordan det var med digitale bilder kontra film. At det i dag er en større risiko for å miste det som dokumenteres, dette som et resultat av at bildene i større og større grad lagres på harddisker, ikke som fysiske negativer. Ble så gående å grunne litt på dette behovet for å bevare for ettertiden.

På kvelden ble det snakk om en bok som hadde blitt presentert på radioen. Den handlet om noen mennesker som landet på en planet ute i verdensrommet. Der bodde det noen vesener som malte enestående flotte malerier. Så snart de var ferdige, ble maleriene ødelagt. For menneskene fra jorden var dette umulig å forstå. Hvordan kunne de ødelegge noe som var så vakkert og uerstattelig?

I Tibet lager de mandalaer av sand for å demonstrere nettopp tingenes forgjengelighet. Disse tar dager, kanskje uker å ferdigstille. Når arbeidet så er ferdig, holdes det en seremoni, hvorpå mandalaen viskes ut og sanden tømmes ut i elven. Slik returnerer den tilbake til naturens kretsløp. 

Hva er det i oss som ønsker bevare, ønsker å holde fast? Det snakkes ofte om balansen mellom det å eie ting og at tingene eier oss. Hva hvis huset mitt brant ned til grunne? Hva hadde jeg egentlig savnet? Jeg kan lett ha tanker i hodet på forhånd om hvilke ting jeg mener er umistelige. Men sett at jeg dro på ferie, for så å komme hjem til ingenting. Hadde det da vært et problem? Jeg hadde selvsagt måttet ta hånd om det som måtte tas hånd om – tak over hodet, klær, mat, redskap som trengs i husholdningen og så videre. Spørsmålet er om det nå hadde vært en følelse av et permanent tomrom i huset mitt, en mørk flekk på den nye veggen som for alltid ville minne meg på bildet som burde ha hengt der? Hva om resultatet av brannen istedet hadde vært en frigjøring av rom til hva det måtte være som kunne dukke opp?

Når vi våger slippe det i oss vi så sterkt opplever vi må holde fast på, alle våre fastlåste ideer om hvordan vi er, hvordan ting er, hvordan det hele  være – hva skjer? Vil vi kjenne et tomrom, et savn etter noe, eller vil vi kanskje kunne kjenne på en gryende følelse av frihet? Vil vi fortsette å argumentere for en fortsatt bundethet til konsept, tanker, ideer og forestillinger som alle begrenser og reduserer, eller ønsker vi å bli fri?

«If you argue for your limitations, they are yours.»

– Richard Bach –

Spørsmål på veien til oss selv

I dag tenkte jeg skrive litt om noen av de hyppigst tilbakevendende tankene og spørsmålene som har fulgt meg gjennom de siste års endringer, både mine egne og andres. Noen spørsmål har vært høyst personlige og knyttet til tid og sted, mens andre viser seg å være mer universelle. Deriblandt frykten for å bli følelsesløs og kald, frykten for å blindt skulle tro på noe, frykten for å miste seg selv og så videre.

Frykten for å bli følelsesløs. I tiden før min egen prosess tok til, var min største frykt at selvransakelsen skulle lede til følelsesløshet. Jeg tror faktisk det er ordrett hva jeg skrev i en dagbok et halvt års tid i forveien, «Jeg vil jo ikke bli helt nøytral». Jeg hadde blitt så vant til opp eller ned, hit eller dit, og etter mange år hadde jeg definert det som et velfungerende og balansert følelsesliv. Etter å ha tittet nøye på dette hos meg selv, har jeg i etterkant møtt en lang rekke mennesker som langt på vei opplever sitt emosjonelle liv på lignende vis. Dette inkluderer også frykten for at en endring vil føre til nøytralitet, hvis da en endring overhodet er mulig..

Så lenge vi oppfatter livet og oss selv gjennom dualismens enten/eller – rett eller galt, godt eller vondt og så videre, vil vårt følelsesregister være begrenset til dette enten/eller. Selv i mine lykkeligste øyeblikk var jeg alltid bevisst lykkens forgjengelighet. Uansett hvor fint det var, visste jeg innerst inne at følelsen var tidsbegrenset. Det jeg definerte som å «virkelig å kjenne på følelsene», handlet kanskje egentlig om opplevelsen av å hele tiden være på vei fra det ene følelsesmessige ytterpunktet til det andre.

Er økt selvbevissthet bare hjernevasking og blind tro? Før vi kan si noe om dette, må vi først bli enige om definisjonen av hjernevasking og definisjonen av blind tro. Vi kan jo snu det hele på hodet. Sett at vi i dette øyeblikk hadde blitt fratatt alt vi har blitt fortalt, alt vi har pugget og resonert oss frem til basert på annenhånds opplysninger – hva ville vi stått igjen med? Hvor mye av det vi hevder å vite vil vi nå kunne bekrefte? Vet vi, eller har vi blitt fortalt?

Hvis vi skal stille kritiske spørsmål, må disse omfatte alle aspekt av våre liv. Målet med enhver granskning er nettopp å legge bort det som ikke kan verifiseres. Å nøkternt studere nettopp det vi tror på for om mulig å kunne komme frem til en visshet som er hinsides tro. En vurdering uten preferanser utover å direkte erfare den dypeste sannheten. La oss gjøre dette og se hva som gjenstår. Kanskje en hjernevask hadde vært sunt? En ordentlig rundvask i alle kriker og kroker av sinnet vårt, slik at vi fikk ryddet i alt som gjennom mange år har blitt lagret der?

«Jeg ønsker ikke miste meg selv.» Dette er en annen tanke som viser seg ofte og dukke opp i prosessen med å studere oss selv. Å stille spørsmål ved hvem vi innerst inne er vil unektelig endre vår opplevelse av oss selv, med den konsekvens at verden slik vi har kjent den også vil endre seg. Betyr dette at vi har mistet oss selv? Kanskje det snarere er slik at vi har funnet oss selv? At vi i stedet for å oppleve oss selv og verden gjennom en rekke filtere, nå vil kunne se tydelig, uten å farge det vi betrakter med vår tanke, tro, idé, mening, kondisjonering og så videre.

Har vi investert tungt i vår idé om oss selv, i vårt selvbilde, så vil vi naturligvis kjenne på en motstand når disse endrer form. Men er dette oss? Er det meg, min essens, min væren, den jeg innerst inne er som forsvinner, eller refererer jeg til den jeg trodde jeg var?

«Det blir veldig intellektuelt.» Dette er et interessant punkt. Lik spørsmålet om blind tro og hjernevasking, kan vi også her spørre oss følgende spørsmål: er det egentlig noe som helst av det vi opplever som foregår uavhengig av hodet? Når vi dømmer, mener, tror, antar, hevder – snakker vi om det som faktisk foregår, eller refererer vi kun til historien som avspilles i hodet? I så fall – er ikke dette vel så mye å leve livet gjennom hodet som det å etterspørre hva som faktisk skjer der?

Min største utfordring var nettopp at jeg hadde så mye i hodet som jeg hevdet var sant. Disse antatte sannhetene forstyrret kontinuerlig min relasjon til mennesker, situasjoner, verden, været..det meste. Etterhvert innså jeg at forstyrrelsen skyldtes all den ubevisste aktiviteten i hodet. Hva da om vi for et øyeblikk tar en titt på det som foregår også her, før vi plasserer problemene og utfordringene utenfor oss selv? Dette betyr ikke at det ikke er faktiske situasjoner å forholde oss til i verden. Forskjellen kan imidlertid være at vi vil være bedre rustet til å takle disse situasjonene mer effektivt, uten at vårt ego kommer inn med enten/eller-mentaliteten.

Hva om vi forsøker å bruke sinnet til å studere sinnet? Det blir som den eldgamle analogien om tornen i foten. For å fjerne tornen bruker vi en annen torn. Når jobben er gjort, kan vi kaste begge. Hvis problemene våre skyldes produktene av den ubevisste aktiviteten i sinnet vårt, kan vi bruke sinnet vårt til å avdekke nettopp disse. Når vi får en bedre forståelse av vårt eget sinn gjennom direkte erfaring, vil den ubevisste aktiviteten stilne. Da kan vi til sist la sinnet returnere til sin opprinnelige oppgave, nemlig å ta hånd om alle de praktiske oppgaver som til enhver tid må løses.

«Jeg har gått rundt med dette så lenge. Det vil ta for lang tid å endre på det nå.» Vil det? Vet vi dette? Hvor lang tid trenger vi for å ta inn en ny lukt, en ny smak, en ny lyd? En av mine mest fastlåste relasjoner endret seg i løpet av den tiden det tok å gjenfortelle en drøm jeg hadde hatt. Et 16 år gammelt mønster oppløst der og da. Ikke gjennom 16 års arbeide for å rydde bort 16 års bagasje. Ett sekund var alt som trengtes.

Det som tar tid er veien fra vi oppdager en utfordring frem til vi bestemmer oss for å endre kurs. I denne perioden er vi prisgitt informasjonen vi allerede har i hodet, informasjonen som har brakt oss nettopp hit til hvor vi befinner oss nå. Vi vet ingenting om senere, annet enn vår konstruerte idé basert på det som har skjedd frem til nå. Som Einstein så fint sa det, «We can’t solve problems by using the same kind of thinking we used when we created them.» 

Friksjon kan bare oppstå i møtet mellom to separate objekt. Dette kan eksempelvis være min mening om meg selv og verden i møtet med det som faktisk er. Kan vi våge å se nøye på områdene der friksjonen oppleves, med en villighet til for en stund å gi slipp på konseptet meg? Det kan være alt som skal til for at vi returnerer til oss selv og til det vi allerede er.

«Give up defining yourself – to yourself or to others. You won’t die. You will come to life.»

– Eckhart Tolle –

Å møte frykten

For noen uker siden var jeg tilbake på badestranden hvor jeg som liten tilbrakte hver eneste sommer. Jeg husker vannet som iskaldt, men det gjorde ingenting. Vi badet helt til leppene var blå uansett. Sommer var sommer.

Jeg satte sykkelen fra meg og gikk så rett ned til vannkanten og dyppet foten i vannet. Etter å ha hatt den hittil kaldeste sommeren på over 100 år, var temperaturen i vannet tilsvarende. Jeg bestemte meg for å finne frem håndkleet og legge meg ned på berget i stedet. Det var ikke uten motstand, ettersom jeg egentlig var veldig motivert for å svømme litt. Tidligere brukte jeg å øve toleransen min nettopp her. Når vannet var kaldt, sa jeg bare til meg selv at det kun er en følelse. Så ruslet jeg uti mens jeg la merke til hvordan kroppen reagerte samt hvilke tanker som dukket opp. Nå, 20 år eldre, var det for første gang for kaldt.

Etter en halvtime dukket det opp en bekjent av meg i følge med to yngre jenter. De spurte om jeg hadde vært uti, og jeg måtte si som sant var at jeg syntes det var litt vel kaldt. De ruslet så ned og fant seg en plass på berget litt lenger borte. Etter en kort stund var de to jentene på vei mot vannet. Jeg tok meg i å følge nøye med. Ville de tåle at vannet var kaldt, eller ville også de snu og heller velge sola? De nølte litt, men så gikk de uti. Etter å ha vasset noen meter la de på svøm.

Når de omsider kom tilbake på land kjente jeg at jeg var helt nødt til å forsøke igjen. Jeg mente i utgangspunktet at det var for kaldt, men nå hadde jeg selv observert at noen hadde vært uti og overlevd. Dermed holdt ikke argumentet «for kaldt» lenger. Jeg tok sats og ruslet ut i vannet.

Det stakk solid i beina, men jeg gjorde som vanlig og fortalte meg selv at det kun er en følelse. Jeg forestilte meg at det jeg kjente egentlig var følelsen av varme. Alt mens jeg observerte hva som foregikk. Til sist hadde jeg kommet langt nok ut til at jeg kunne legge på svøm, og det uten et eneste rop. Ikke døde jeg, ikke var det for kaldt…det var som det var.

Når jeg kom tilbake på land slo det meg at det jeg nettopp hadde opplevd hadde en helt klar parallel i hvordan jeg opplever det å konfronterer min egen frykt. Jeg nærmer meg noe ut fra et ønske om å gå nettopp dit. Jeg vil svømme. Jeg vil endre min relasjon til musikken. Jeg ønsker reise til fremmede steder. Jeg ønsker utnytte hele mitt potensiale. Jeg ønsker å bruke mine selvopplevde erfaringer til beste for verden rundt meg. Hva det enn måtte være. Når jeg så nærmer meg grensen for det kjente, det stedet hvor det ukjente begynner, dukker følelsen av at det blir for skummelt opp. Jeg forklarer umiddelbart denne følelsen med at dette er utenfor min rekkevidde, at det ikke ligger for meg, og i ytterste konsekvens kan jeg oppleve en følelse av at jeg vil dø hvis jeg forsøker. Problemet er at dragningen fremdeles ligger der.

Ved å kunne observere at de to jentene klarte seg helt fint, innså jeg at det som holdt meg tilbake var min egen idé, min egen definisjon både av vannet og meg selv. Jeg ønsket det egentlig, men mente at det ikke gikk. Nå fikk jeg bevist at det var mulig til tross for at jeg mente det motsatte. Overlevde de så overlever vel jeg. Det var nok til at jeg nå direkte kunne konfrontere min egen idé med det som faktisk var.

Hver gang jeg nærmer meg noe jeg misliker eller frykter, ligger muligheten der. Muligheten til å direkte erfare om det jeg frykter faktisk finnes, eller om det kun er en tanke i mitt eget hode. Hver gang jeg gjør dette, faller et lite hinder bort, og jeg får tilgang til mer av meg selv. I tillegg gjør de hyppige møtene med frykten at den ikke lenger får et like sterkt grep rundt meg. Jeg tror rett og slett ikke like sterkt på tankene som dukker opp i møtet med det som er ukjent, det jeg er redd for. Til tross for at jeg ikke vet hva utfallet vil bli, så har jeg en tillit til at jeg klarer meg, til at det går bra. Det blir kanskje ikke som jeg hadde tenkt meg, men etterhvert innser jeg at det jeg «vet» er begrenset. Det jeg ikke vet er ubegrenset. Hvor vil jeg så gå?

Jeg tror ikke fryktløs betyr å være uten frykt. Jeg tror snarere det betyr at en legger merke til sin egen frykt, for så å møte den så direkte som mulig. Jeg tør ikke å hoppe – nå hopper jeg. Vannet er for kaldt – så går jeg uti. Jeg er redd for å bli avvist – så sier jeg hei. Jeg er redd jeg ikke vil lykkes – nå forsøker jeg. Her slutter stien – nå tar jeg et skritt til.

«Remembering that I’ll be dead soon is the most important tool I’ve ever encountered to help me make the big choices in life. Because almost everything – all external expectations, all pride, all fear of embarrassment or failure – these things just fall away in the face of death, leaving only what is truly important.»

– Steve Jobs –

Spranget ut i ingenting

Her står vi. Øyeblikk etter øyeblikk på spranget ut i ingenting. Ut i noe vi ikke vet hva er. Hvor og når vi tar steget avhenger av vår evne til å ha tillit til noe vi i dette øyeblikk ikke vet hva er. Til noe vi ikke har sett før.

Hvor mange ganger har jeg ikke endt opp på nettopp dette punktet? Hver gang jeg står ovenfor noe ukjent, strekker jeg meg instinktivt etter noe kjent. Av frykt for det ukjente, ønsker jeg å velge det jeg kjenner. Det som allerede finnes. Det gir en midlertidig følelse av velvære, men etter en stund opphører den til fordel for følelsen av gjentakelse. Verden lukter og smaker likt, høres og synes lik det den var et øyeblikk tidligere.

De siste dagene har jeg snakket med en rekke mennesker som alle står på kanten av stupet. Som alle er på det punktet hvor det eneste som gjenstår er å gi slipp på trapesen, i påvente av at den neste skal dukke opp i mørket. Hva skal til for å slippe taket? For å ha nok tillit til at noe i oss vet – noe tidligere enn sinnet og intellektet?

Det som befinner seg i hjernen er uten unntak fortid. Erfaringer allerede gjort, kunnskap om noe som allerede eksisterer. Som pappa brukte å si: «Hvis vi bygger den beste kikkerten vi kan og retter den mot verdensrommet – vil vi da hevde at verdensrommet slutter der kikkerten ikke lenger kan se? » Tilliten til at noe allerede er, gjør at vi neste gang bygger en enda bedre kikkert, som i sin tur vil avdekke enda mer. Drivkraften er tilliten til at dette noe er der. Troen på at trapesen kommer. Vi vet ikke, men noe i oss drar oss alikevel i den retningen. Kanskje behøver vi en ekstra sving for å samle nok mot, men til sist vil vi innse at eneste måten å komme videre på er å gi slipp på det vi holder på. Vi vet ikke, og med det hopper vi.

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del I

Hvordan kan vi raskest og mest direkte komme til erkjennelsen av hvem vi er? Den indiske læreren H.W.L Poonja sa det slik:

«To discover truth, you will have to disappear.»

Hva og hvem må forsvinne? Det eneste som kan forsvinne er det som ikke er. Hva enn som har en begynnelse, har en slutt. Vår tradisjonelle kunnskap om det ene og det andre er avhengig av informasjon, også denne innhentet utenfra. Hver gang ny informasjon kommer, endrer kunnskapen vår seg. Den kommer, består for en stund, før den så forsvinner og erstattes av noe annet. Hva hvis jeg derimot forsøker beskrive hvordan honning smaker? Jeg opplever ikke at jeg vet hvordan honning smaker. Ei heller at jeg ikke vet. Det bare er som det er. Når er det så jeg hevder å vite? Stort sett viser det seg at jeg hevder å vite når jeg egentlig ikke vet. Hvem hevder dette? Ikke er det meg – det jeg innerst inne er. Derimot er det min idé om meg selv, konseptet, rollen og formen meg som behøver eie kunnskap. Som behøver å vite, å kunne, å være sånn eller slik. Bort med disse, bort med «meg», og det eneste som gjenstår er sannheten.

«The search for reality is the most dangerous of all undertakings for it will destroy the world in which you live. But if your motive is love of truth and life, you need not be afraid. »

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Erkjennelser på veien

Hvordan trekke vår oppmerksomhet tilbake til dette øyeblikket, her vi er akkurat nå? Dette tror jeg er essensen. Gi slipp på historien, gjetningene, antakelsene: Dette er jeg ikke i stand til. Jeg forstår ikke. Jeg burde ha forstått. Jeg har ikke tid. Jeg skulle ønske jeg hadde tid. Jeg har prøvd alt! Alle andre kan, men min situasjon er helt spesiell. Ingen i hele verden har noensinne opplevd det slik jeg gjør det… Det eneste disse tankene bidrar til, er å forsterke opplevelsen av avstand, ikke bare til oss selv, til den jeg skulle ønske jeg var, men også til verden og de rundt meg. Så, hva om vi nå går til det som befinner seg før tankene? Tankene dukker opp, men vi lar være å røre ved de. Vi kan tidsnok plukke dem opp senere. Nå, i dette øyeblikk lar vi dem passere.

Når vi øver for å bli bedre på noe, gir det mening å øve på det vi ikke enda kan. Likeså i denne prosessen. Hva annet skal vi bruke tiden vår på? Det som hindrer oss kan vi løse opp. Er båten fortøyd, henvender vi oss til fortøyningen for å frigjøre den. Er det frykt som hindrer oss, kan vi tilnærme oss denne på samme vis. Frykten for tilbakefall, frykten for det ukjente, frykten for nået, frykten for hva som kan dukke opp som et resultat av vår granskning. Ved å våge se direkte på denne, vil vi få mulighet til å erkjenne hva den faktisk er – en idé. Troen på at ting er sånn eller slik, hindrer oss i å se dem for det de faktisk er. Dette inkluderer oss selv. Vi tror vi er det ene og det andre. Basert på dette, oppstår alt annet. Alt som trengs er en nøktern granskning. Er det jeg tror sant (svaret gir seg selv, legger vi merke til hva vi faktisk sier), eller er det kun en idé?

Det er en interessant oppgave å forsøke beskrive dette noe, hvorfra selv ordene oppstår. Det hadde vært enklere å stille seg selv spørsmålet «Hvem er jeg?», og ikke forlate dette før sannheten alene gjensto. Ikke jeg og sannheten – kun sannheten. Dette kan imidlertid fort bli en intellektuell øvelse, så sant den ikke blir forstått hinsides intellektet. Dermed trengs noen beskrivelser for å unngå disse misforståelsene. Faren med ordene er at de fanger vår oppmerksomhet. Hvis ordene derimot kan sees som veivisere, antydninger og pekepinner på noe, og at det er dette noe som er målet, så kan vi legge vekk ordene så snart de har tjent sin hensikt. Den kinesiske vismannen Chuang Tzu sier det slik:

«The purpose of a fishtrap is to catch fish, and when the fish are caught, the trap is forgotten.
The purpose of a rabbit snare is to catch rabbits. When the rabbits are caught, the snare is forgotten.
The purpose of words is to convey ideas. When the ideas are grasped, the words are forgotten.
Where can I find a man who has forgotten words?
He is the one I would like to talk to.»

Noe av det første jeg ble utfordret på da jeg la i vei inn i meg selv, var opplevelsen av å ha forstått noe. Nå skjønner jeg. Aha, det er sånn det er. I det samme øyeblikk jeg strammet grepet rundt det jeg hevdet var min nylig ervervede forståelse, forsvant den mellom fingrene mine. Jeg ønsket virkelig å holde fast på lykkefølelsen. Endelig er jeg glad – jeg har omsider forstått. Det var utrolig å observere hvor raskt pendelen svingte til motsatt side igjen. Det kunne være snakk om få minutter, før jeg igjen var tilbake nøyaktig der jeg mente jeg ikke lenger burde ha vært.

Hvorfor dette behovet for å holde fast på noe? Fordrer ikke dette en grunnleggende tro på at vi ikke har i utgangspunktet? Kanskje vil det vise seg at det er selve denne tanken som skaper vår opplevde misnøye? Ved å løse opp vår tilknytning til denne, vil vi igjen returnere til det sted i oss hvor vi ikke behøver holde på noe som helst. Som Eckhart Tolle sier, «Vi kan kun miste det vi har, ikke det vi er». Har vi forståelsen, blir den borte. Er vi forståelsen…ja, hva mer trengs?

En annen utfordring er ideen om at våre hindre må endres, og aller helst elimineres. Bare jeg får fjernet/endret tanken så er jeg fri. Med en slik forståelse er det ikke til å unngå at utilfredsheten dukker opp i det øyeblikk et gammelt tankemønster viser seg i synsfeltet vårt. Denne oppdagelsen følges av en annen tanke, som hevder at vi ikke har klart å reparere problemet. En tredje tanke vil umiddelbart hevde at vi burde ha klart det. Vi er tilsynelatende tilbake på start.

Det sies at det hver dag produseres rundt 60 000 tanker. Vi opplever at det er «vi som tenker». Er dette egentlig sant? Kan vi med sikkerhet hevde at det er vi som skaper tanken, eller mener vi kanskje å antyde at vi legger merke til tankene? Kanskje problemet ikke er selve tanken, men vår interesse i den? På samme måte som øynene våre trekkes mot bevegelsen på TV-skjermen, går vår oppmerksomhet automatisk til alt som beveger seg. Igjen, vår oppmerksomhet går mot bevegelsenEn tanke er bevegelse. Denne bevegelsen blir registreret av noe. Ved å identifisere oss med den som registrerer, vil vi ikke lenger gå til det som beveger seg. Ved å ikke gå dit, vil vi heller ikke behøve endre på det som registreres. Den som registrerer trenger ingenting.

Kroppen kommer og går. Den ble født inn i denne verden, og den er programmert til å gå i oppløsning på et gitt tidspunkt. Tankene kommer, for så å bli erstattet av nye tanker. Følelser dukker opp, for så å bli borte igjen. Verden dukker opp når vi våkner, for så å forsvinne igjen når vi sovner. Alle er de bevegelser. Hvem betrakter disse? Kommer og går også denne?