Korteste vei til her

«We are sometimes as different from ourselves as we are from others.»

– Francois de La Rochefoucauld –

Hva er korteste vei til oss selv? Til det vi tilsynelatende leter etter? I morges snakket vi om øyeblikket der det går fra å være til å være sånn eller slik. Med ideen om «jeg» følger verden rett etter, og med den, rekken av utfordringer. Problemene er uten unntak knyttet til objektene vi kan observere. Av disse er identifikasjonen med kroppen og sinnet den mest subtile. I det ene øyeblikket observerer vi kroppen og sinnet vårt. I det neste er vi identifisert med dem. Med kroppen og sinnet følger sult, tørste, frykt for å dø, sammenligning med andre og så videre. Til all god slutt vil vi sitte igjen med en uendelig rekke utfordringer som alle relaterer til kroppen og sinnet. Men hvem legger så merke til disse?

Hvem er så denne «jeg»? Hvis det er så at alt oppstår som en konsekvens av at konseptet «jeg» har oppstått, vil det ikke være mest hensiktsmessig å begynne undersøkelsen der alt oppstår? Hvis vi ønsker fjerne et tre som vokser på eiendommen vår, kan vi sage og sage i det uendelige. Så lenge roten ligger der, vil nye skudd komme av seg selv. Tar vi derimot bort roten, vil det ikke lenger være noe «resten» å ta seg av.

Hvis vi nøye gransker vår identifikasjon med kroppen, vil vi til sist erkjenne at vi ikke er kroppen. Vi opplever den, men vi er den ikke. Det samme med sinnet, hvorfra ideen om vår person oppstår. Føler vi oss for eksempel mindreverdige, vil vi slite i møtet med den tilsynelatende suverene. «Jeg føler meg så liten». Men hvem møter egentlig hvem? Hvem føler seg liten? Kan vi virkelig bevise at denne faktisk eksisterer som noe utover en idé? Hvis ikke, hvem merker seg ideen? Hvilken størrelse har denne?

Mitt selvportrett

Hvis jeg skulle ha tegnet mitt eget selvportrett sett innenfra, hvordan ville det ha sett ut? Det vi kaller selvportrett, viser som regel hvordan vi fysisk fremstår, dette sett utenfra. Det hadde vært mer korrekt å kalle det et andres bilde av meg selv – portrett. Hvordan ser jeg så meg selv?

Er det ikke slik at jeg aller mest opplever meg selv som et eneste stort øye? Fra der jeg er, legger jeg merke til en masse ting. Alle disse dukker opp i mitt synsfelt, mens jeg står tidligere. Jeg kan til og med inkludere min fysiske kropp i rekken av objekt som kan studeres. Hvis jeg hadde tittet på et bilde av meg selv sittende i et rom, hadde jeg uten problem skilt mellom sofaen, hvor kroppen var plassert, og selve kroppen. Jeg ville ha pekt på kroppen og sagt, «Der er jeg». Når jeg ser fra innsiden og ut, dukker nå også kroppen opp som et objekt som kan observeres. Noe skiller altså mellom kroppen og «meg selv». Hvem gjør dette?

Går jeg enda tettere på, vil jeg innse at selv øyet er et bilde registrert av noe. Hvem tegner dette? Vil det være mulig å tegne selv den som tegner?

Nasrudin went into a bank with a cheque to cash.
«Can you identify yourself?» asked the clerk.
Nasrudin took out a mirror and peered into it.
«Yes, that´s me all right» he said.
 – Ancient Sufi story –

 

Hvordan gi slipp på ideen om «jeg»

Hva peker denne spørsmålsstillingen på? Hvordan kan vi komme til en direkte erkjennelse av at vi hverken er intellektet, sinnet, sansene eller kroppen, men noe tidligere enn disse? Til sist, og kanskje enda viktigere – hvilken forskjell vil en slik erkjennelse kunne utgjøre? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på slike tanker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss selv er om vi er tilfreds i livet. For de aller fleste av oss vil svaret bli at vi stort sett er fornøyde, med noen større eller mindre unntak her og der. Disse har vi lært oss å leve med. Eventuelt tolereres de, helt til de en vakker dag ikke lenger tolereres.

Når er det så problemene våre dukker opp? Ved nærmere ettersyn vil vi kunne se at problemene tilsynelatende dukker opp i det øyeblikk jeg kommer i kontakt med han/henne/de/det. Uten et jeg, vil heller ikke han/henne/de/det kunne eksistere. Når jeg sover, er også konseptet jeg borte. Problemene er borte, og det samme er resten av det vi definerer som verden. Allikevel er det noe som er tilstede og registrerer, som legger merke til drømmene vi har. Når vi så våkner opp, dukker jeg opp i vår bevissthet, og verden oppstår umiddelbart som en følge av dette. Hvem er så denne jeg? Hvor befinner denne seg? Jeg som fryser, som er sulten, trøttsyksint, som er fornærmet. Hvem snakker, og hvem snakker denne om, og hvem legger i sin tur merke til alle disse?

Når vi forsøker lokalisere jeg´et, sliter vi med å finne noen hjemme. «Jeg knytter neven». Er dette virkelig den hele og fulle sannheten? Neven blir knyttet, men vi kan på ingen måte bekrefte med absolutt sikkerhet at det er et jeg som så knytter hånda. Det vi kan si er at det registreres at hånden blir knyttet. Det samme med, «jeg lukter». Vet jeg med sikkerhet at denne jeg utfører handlingen å lukte? Jeg registrerer lukt, men kan jeg virkelig si at det er jeg som gjør det? Nesen i seg selv lukter heller ikke. Hvis så hadde vært, hvorfor registreres da ingen lukt når vi sover?

Hva hvis vi tenker oss følgende: Vi er ikke den som handler, den som liker eller ikke liker. Ikke er vi den som blir truet, den som må forsvare seg eller som må mene. Tvert i mot – noe legger simpelthen merke til at alle disse oppstår og forsvinner. Grunner vi over dette bare for et øyeblikk, vil vi måtte erkjenne at det medfører riktighet. Hvis ikke, hvordan hadde vi ellers kunnet snakke om disse? For å snakke om – /tenke på noe, må det være en distanse. Vi kan ikke være både den som legger merke til, samtidig som vi er objektet som vi iakttar. Den som observerer må allerede være der, tidligere enn det observerte.

Vil dette si at vi da er den som legger merke til? Blir ikke også denne observert? Jeg er ikke sulten min. Jeg legger merke til sulten. Hvem observerer da den som sier, «jeg legger merke til sulten»?

Til slutt sitter vi atter engang igjen med spørsmålet, «Hvem er jeg?». Før dette blir etablert, hva kan vi si? Dette betyr ikke at vår samhandling med verden og våre medmennesker vil opphøre. Men ved å være åpne for muligheten av at ting ikke er som vi tror de er, vil vi kunne komme nærmere og nærmere ting som de er. Til sist vil det ikke være noen distanse. Ikke noe jeg i møte med ting. I samme øyeblikk forsvinner verden slik vi kjenner den.

«There is no such state as seeing the real. Who is to see what? You can only be the real – which you are anyhow. The problem is only mental. Abandon false ideas, that’s all. There is no need of true ideas. There aren’t any.»

– Nisargadatta Maharaj –

Ingen steder å stå

For tre år siden hadde jeg en skjellsettende drøm. Jeg var på turné i Troms fylke, og denne hendelsen fant sted på et lite, avsidesliggende høyfjellshotell. Midt på natten våknet jeg av at jeg gråt høylydt, noe jeg aldri har opplevd hverken før eller senere. Drømmen jeg nettopp hadde hatt handlet om at alle mine roller ble frarøvet meg. En av de første rollene som forsvant var rollen som «flink til å kjøre bil». I drømmen var jeg turnésjåfør. På vei til konsertlokalet fortalte en av de som satt i baksetet at jeg ikke egentlig var noe særlig flink til å kjøre bil. Det var ingen misunnelse eller kritikk. Kun en konstatering av fakta. Hmm..der forsvant den rollen. Videre ble jeg konfrontert med hver og en av de roller jeg sterkest har identifisert meg med. Det siste jeg husker før jeg våknet var at jeg var hjemme hos mamma og pappa. Jeg hadde vært på besøk, og skulle nå kjøre videre. På vei inn i bilen stoppet mamma meg og sa hun hadde noe hun måtte fortelle meg. «Vi har ikke helt visst hvordan vi skulle si dette, men du er faktisk ikke Frode». Så våknet jeg.

Det tok lang tid før jeg sovnet igjen. Det var en rystende følelse å plutselig ikke være noe som helst. Ikke engang Frode, den jeg trodde jeg var. Samtidig var det noe grunnleggende som endret seg etter denne natten. Jeg kunne tydeligere se at rollene mine kom senere. De var ikke først, tidligst eller nærmest meg. Som med klær. De ble båret av meg, men de var ikke meg.

Hvor står vi egentlig? Alt er i bevegelse. Holder vi fast i noe, hindrer vi flyten. Det betyr ikke at en ikke kan være på et sted, på en adresse, i en relasjon et helt liv. Om vi ønsker å bo i høyblokk eller i en grotte i Himalaya, spiller ingen rolle. Hvis vi derimot holder fast i det ene eller andre av frykt for at vi, ved å gi slipp, vil opphøre å eksistere, så vil argumentet for å bli værende på stedet hvil være basert på en illusjon. Det er illusjonen som bringer utilfredshet.

Troen på oss selv

I dag mottok jeg en mail som blant annet tok for seg det å ha troen på seg selv, og hvor utfordrende dette kan være. Det er mange av oss som opplever den samme utfordringen, og jeg begynte reflektere litt over hva dette egentlig betyr.

Hva refererer vi til når vi kjenner på utfordringen med å tro på oss selv? Hvem skal tro på hvem? Dette spørsmålet penset meg inn på en tidløs grunnsetning, nemlig at vår største utfordring ligger i det at vi ikke fullt ut vet hvem vi er. Når vi så skal ha troen på oss selv, hvilken av oss er det som skal tro på hvem i oss? Har den vi innerst inne er et behov for å tro på seg selv? Er det i det hele tatt mulig? Å tro noe, krever et objekt. Det må nødvendigvis være en distanse mellom den som må tro og det denne må tro på. Hvem identifiserer vi oss i tilfellet med? Den som observerer, eller det objekt som blir observert. Hva kommer først?

 «It’s not who you are that holds you back, it’s who you think you’re not.»

– unknown –

I mitt eget liv oppdaget jeg etterhvert at det som bød på størst motstand, var å forsøke leve livet gjennom en person som i stor grad var et produkt av mitt eget hode. Jeg satte en skyhøy standard for meg selv, basert på en rekke oppsamlede idealer. Disse idealene var en rettesnor for hvordan jeg burde være. Problemet var at siden de hovedsaklig var basert på andres idealer, så rimte de ikke alltid med hva det innerste i meg ønsket. Hvis jeg ikke var klar over at det jeg definerte som ett, i sannhet var to – meg, min essens som så observerte ett sett idealer, endte jeg som oftest opp med å blande de sammen. Jeg trodde fullt og helt på at jeg adresserte «mine» ideal. Resultatet var en følelse av ikke å innfri.

Hvordan kan noe vi allerede er innfri? Hvis vi, når vi leser dette står midt i vår væren, i det vi er, hvor behøver vi gå herfra? Kan det være at behovet for bevegelse enten hit eller dit oppstår i samme øyeblikk som tanken på å være sånn eller slik oppstår? Med mindre vi er født mangelfulle, hvorfor behøver vi bevege oss bort fra det vi er? Hva hvis vi tenker oss at problemet ikke skyldes manglende tro på oss selv, men snarere denne ukritiske tro på at vi er mangelfulle? Grunnet denne, må vi så kompensere med sterkere tro på oss selv. Hadde vi i dette øyeblikk løsnet vårt grep rundt begge, hva hadde vi stått tilbake med?

«Be – don´t try to become.»

– Osho –

Hva vet vi?

«Not-knowing is true knowledge. Presuming to know is a disease. First realize that you are sick, then you can move toward health.»

– Tao Te Ching –

Hva vet vi? Uansett hva vi hevder å vite, vil vi etter nøye granskning ende opp med ikke-viten. Dette kan lett testes ut. Forsøk å si noe som er sant. Ikke relativt sant, ikke din personlige sannhet, men objektivt sant. Forsøk, og du vil ende opp med meninger, tro og antakelser. Til all god slutt vil det komme til en erkjennelse av å ikke vite.

«Jeg er en mann.» Det er relativt sant i det at jeg beveger meg rundt i en mannskropp. Men hva er mann? Er det fysikk? I såfall – hva er fysikk? Og er jeg kroppen? Slik fortsetter vi, og vi vil også her ende opp med, «ja, men det vet jeg ikke».

Hva refererer jeg til når jeg sier «jeg vet»? Hvem har et behov for å presentere denne viten, og hvorfor dette behovet? Vet jeg noe som helst utenom det jeg har blitt fortalt og det jeg har lest? Vi har en rekke begrep for å beskrive noe, for å definere noe, for å referere til noe som allerede er. Uansett hva vi sier, er det fremdeles ikke noe annet enn et forsøk på å nå dette noe. Hva er nærmest sannheten? Beskrivelsen av dette noe eller noe selv?

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»

– H.W.L Poonja –

«Jeg mener, jeg tror, jeg antar.» Hvis vi hadde blitt mer oppmerksomme på det personlige pronomen først i setningen, hvor lenge hadde vi fortsatt å verdsette våre meninger, vår tro og våre antakelser? Disse refererer utelukkende til noe som ikke er den hele og fulle sannheten. Har de da noen verdi, utover å kunne tjene som midlertidige rettesnorer og pekepinner?

«Jeg skal prøve å reise meg fra stolen». Enten reiser jeg meg, eller så blir jeg sittende. Det er alt.

«Do not try to know the truth, for knowledge by the mind is not true knowledge. But you can know what is not true — which is enough to liberate you from the false. The idea that you know what is true is dangerous, for it keeps you imprisoned in the mind. It is when you do not know, that you are free to investigate. And there can be no salvation without investigation, because non-investigation is the main cause of bondage.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Verden uten hode

For de fleste av oss er verden slik vi kjenner den en salig blanding av oss selv og detNår vi dømmer, setter merkelapper, trenger og behøver, handler alle disse om noe som tilsynelatende eksisterer objektivt utenfor oss selv. Jeg dømmer det. Vi opplever at problemene våre er reelle, og de oppstår i møtet med «verden» – i møtet med «dem» og «det». Jeg snakker ikke her om oppgavene vi til stadighet blir tildelt – dekkene på bilen som må skiftes, skatten som må leveres, dagligvarer som må handles, huset som må vaskes. I seg selv er de oppgaver som løses. Det jeg her definerer som problemer, er de situasjoner hvor det går fra å være en i seg selv nøytral oppgave, til å bli noe «personlig». Alt blir tettere. Energien og intensiteten øker, samtidig som rommet rundt oss blir mindre og mindre.

Hvem lider? Hvem opplever problemer? Hvem er dømmende? Er det virkelig essensen av meg som lider, eller er det min person – den vi tror vi er, i rollen som det ene eller andre? Dommer, offer, far, mor, mann, kvinne, bra, dårlig, overlegen, mindreverdig osv. Vi er tilsynelatende en hel samling mennesker. Ikke rart at vi og omverden blir forvirret. Den som slet i går kveld, har i dag gått opp i røyk. Ingen vet hvor han har blitt av. Snakker vi her om verden slik den er? Er dette den vi er?…før vi så blir noe annet?..før vi blir det tredje?

Hvordan hadde verden sett ut, hadde vi skrudd hodet av overkroppen og satt det til sides for en stund?

En reaksjon kommer i møtet med dem eller det. Vanligvis har vi en historie klar. «Det er typisk henne». «Det har alltid vært slik». Denne gangen går vi ikke fullt så langt. Når følelsen kommer, blir vi sittende kun med denne – ren, akkurat slik den er. Hvis vi tillater følelsen å være ett hundre prosent, hvordan kjennes det ut da? Hvilken form har den? Hvordan ser den ut? Ah…kanskje slik, eller kanskje litt mer slik?

Hva hvis vi for et øyeblikk tenker oss at problemene vi opplever i denne verden er tilknyttet vår person? Vår person består av en rekke definisjoner – kjønn, kropp, navn, yrke, rolle – en rekke merkelapper. Tilsynelatende er vi subjekt i møtet med objekt – jeg i møtet med verden. Tenk nå at det i stedet viser seg å være objekt i møte med objekt, og at vi, det vi innerst inne er, står tidligere og observerer alt som utspiller seg. Kroppen blir kald. Kroppen blir syk. Er det jeg´et som er sykt, eller den fysiske kroppen som lider? Brekker jeg hånda, er jeg brukket? Når jeg blir fornærmet, hvem er det egentlig som blir fornærmet?

I det øyeblikk vi åpner opp for at noe kanskje ligger bakenfor, noe ligger før, vil det kunne komme som en stor overraskelse at «verden, dem og det» er det første som forsvinner. Hva står så igjen? Eksisterer denne personen «meg» som noe reelt, eller er den et konsept skapt av sinnet? Hvis så skulle være, hvorfor denne interessen for et konsept? Er dette virkelig det nærmeste jeg kan komme meg selv? For hvem fremstår personen meg? For hvem utspiller sinnet seg?

«Life of man is what is. That which is, is. All the trouble arises by having a conception of it. Mind comes in. It has a conception. All trouble follows. If you are as you are, without a mind and its conceptions about various things, all will be well with you. If you seek the source of the mind, then alone all questions will be solved.»

– Sri Ramana Maharshi –

Hva er personlig?

Hvor ofte har jeg ikke hørt følgende replikk i amerikanske filmer, «It´s nothing personal!» Om det handlet om mord, om å bli slått konkurs, å bli frarøvet jobben og kona/ektemannen – alltid dette, «It´s nothing personal!»

Hva er egentlig personlig? Dette er et spørsmål jeg lenge har stilt meg selv. Hvis vi tar utgangspunkt i forståelsen av at vi ikke er kroppen vår (hvem legger i tilfellet merke til kroppen?), hvor befinner egentlig dette personlige seg? Hva i oss er det som av og til kjenner seg truet og må skalke lukene? Hvem sier, «Det er personlig!», og hvorfor?

For meg peker begrepet personlig hovedsaklig på følelsen av å være en adskilt enhet, som i sin tur enten er «dårligere eller bedre enn». Med negativt fortegn kan jeg kjenne på følelsen av at jeg har handlet galt, eventuelt at jeg har noen egenskaper/tanker/følelser som «ingen andre i hele verden har.» Det er bare jeg som har disse svakhetene, og de må holdes skjult. Noe i meg tåler ikke dagens lys. Dette resulterer i følelsen av å være separat fra verden og alle rundt meg. Personlig betyr i dette tilfellet å trekke en grense. Nei, det er personlig. 

Nå tror jeg ikke det er slik at jeg på død og liv må dele absolutt alt som til enhver tid foregår. Sitter jeg med noe jeg strever med, kan det å ikke dele kanskje være et bedre valg i gitte situasjoner. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å ta en nærmere titt på årsaken til at jeg ikke ønsker å dele. Jeg oppdager stadig vekk at så fort jeg gjør det, dukker det gjerne opp en definisjon/rolle som uttaler seg på vegne av meg. Når den blir identifisert, opphører gjerne momentet/energien/»den fryktelige historien» å eksistere i samme slengen. Det går fra å være det ene og det andre til bare å være. Det som gjenstår er spontant, kreativt og fritt for bindinger. Kanskje ender jeg med å dele noe, eller kanskje ikke. Uansett valg er det omgitt av frihet og letthet, og best av alt – det er ikke lenger personlig.

I motsatt tilfelle, der jeg kjenner meg «bedre enn», ser det gjerne slik ut: Hvis noen ikke tar meg «seriøst», kan jeg kjenne på en frustrasjon. Hevder jeg for eksempel å være i besittelse av spesifikke kunnskaper, kan jeg fort bli fornærmet når disse ikke blir verdsatt. Stoltheten svulmer opp – dette er noe egoet mitt elsker, og det reagerer sterkt hvis omverden ikke anerkjenner det jeg vet. Dette VET jeg!! Jeg har faktisk studert dette. Er du klar over ..?. osv. Jeg tar det personlig! Hvem er det som vet? Hva nøyaktig er det denne jeg vet? Har jeg en følelse av at det er min kunnskap? Hvem har studert? Hvem spør om verden er klar over det ene og det andre??

Hvis vi er observante i det øyeblikket tanken/følelsen/definisjonen personlig dukker opp, vil vi kanskje kunne oppdage sinnsstemmningen som gjerne følger med på kjøpet. Kanskje er det en følelse av å være avsondret fra, en følelse av isolasjon? Uansett hvilken merkelapp vi setter på den – den definerer gjerne situasjonen vi står i som begrensende, ikke frigjørende. Antall løsninger er få, ikke mange. Det er enten eller, ikke både og.

Ved å merke oss disse følelsene/tankene, kan de lede vår oppmerksomhet mot et mønster i oss. Et mønster som i øyeblikket utgir seg for å være den vi er. Så fort det blir lagt merke til, befinner vi oss automatisk på det sted hvor fra mønsteret blir observert. Dette stedet vil befinne seg før mønsteret. Det er alltid her, uavhengig av vår bevissthet om det. Vi er tilbake til ren væren, og alt som oppstår, oppstår i kjølvannet av denne. Det vi er er tidligere enn tanker, ord og gjerninger; tidligere enn følelsen/begrepet/ideen personlig. Sett fra den rene eksistensens ståsted – hva er personlig? Hva er nærmere? Hva observerer personlig? Har denne observatøren en grense eller en definisjon?

Å gi og motta gaver

For en stund siden leste jeg en bok av Don Miguel Ruiz. Boken handlet om kjærlighet, og tok spesielt for seg kjærlighet i parforhold. I et kapittel sammenlignet han kjærligheten mellom oss mennesker med den vi kan føle for et dyr. Vi er for eksempel i stand til å gi ubetinget kjærlighet til en katt. Om den kommer å legger seg i fanget vårt eller ikke spiller ingen rolle. Kommer den er det fint. Kommer den ikke, er det fint. Når det handler om mennesker, blir det med ett mer komplisert. Hvorfor? Hvorfor er det slik at vi uten problem kan vise ubetinget kjærlighet til et dyr, men ikke i våre mennesklige relasjoner?

Hva er å gi? Er det slik at vi alltid gir når vi gir, eller kan det være at vi noen ganger gir med et iboende ønske om å motta? Kanskje vi egentlig vil ha, og for å få gir vi? Hvem i oss er det i tilfellet som er trengende? For å behøve, for å trenge, fordrer ikke det en opplevd mangel av noe? Hvis så er, er det dette vi uttrykker. Vi uttrykker en opplevelse av mangel, og dette uttrykkes gjennom å «gi kjærlighet».

Jeg tror at mange misforståelser oppstår som en følge av dette. Vi mener oppriktig å vise medfølelse, men uten at vi er klar over det ligger det kanskje egoistiske motiv bak. Vi erklærer vår kjærlighet til et menneske, men ved nærmere ettersyn finner vi snart at det foreligger en kontrakt med liten skrift som kanskje krever kjærligheten returnert..(og gjerne med visse endringer i avsenders personlighet). Dette ligner mer på en transaksjon enn på ren kjærlighet.

Hvis jeg gir et kompliment til noen; hvor kommer komplimentet fra? Kan jeg virkelig hevde at det kommer fra meg, og nå gir jeg det til deg? Har jeg noe som du ikke har, og når det er gitt så er jeg litt mindre, mens du nå har blitt litt mer? Hvor er den som gir? Hvor er den som mottar? Hva gis? 

Kjærligheten er ikke noe vi eier, noe vi besitter. Det er kun egoet som opplever det slik.  Vi har den som tilsynelatende gir, det som tilsynelatende gis og den som tilsynelatende mottar. Men før disse finnes den som observerer disse tre. Hvilken handing finner sted der? Hvilke behov har denne?

«Freedom and love go together. Love is not a reaction. If I love you because you love me, that is mere trade, a thing to be bought in the market; it is not love. To love is not to ask anything in return, not even to feel that you are giving something- and it is only such love that can know freedom.»

– Jiddu Krishnamurti –

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –