Troen på oss selv

I dag mottok jeg en mail som blant annet tok for seg det å ha troen på seg selv, og hvor utfordrende dette kan være. Det er mange av oss som opplever den samme utfordringen, og jeg begynte reflektere litt over hva dette egentlig betyr.

Hva refererer vi til når vi kjenner på utfordringen med å tro på oss selv? Hvem skal tro på hvem? Dette spørsmålet penset meg inn på en tidløs grunnsetning, nemlig at vår største utfordring ligger i det at vi ikke fullt ut vet hvem vi er. Når vi så skal ha troen på oss selv, hvilken av oss er det som skal tro på hvem i oss? Har den vi innerst inne er et behov for å tro på seg selv? Er det i det hele tatt mulig? Å tro noe, krever et objekt. Det må nødvendigvis være en distanse mellom den som må tro og det denne må tro på. Hvem identifiserer vi oss i tilfellet med? Den som observerer, eller det objekt som blir observert. Hva kommer først?

 «It’s not who you are that holds you back, it’s who you think you’re not.»

– unknown –

I mitt eget liv oppdaget jeg etterhvert at det som bød på størst motstand, var å forsøke leve livet gjennom en person som i stor grad var et produkt av mitt eget hode. Jeg satte en skyhøy standard for meg selv, basert på en rekke oppsamlede idealer. Disse idealene var en rettesnor for hvordan jeg burde være. Problemet var at siden de hovedsaklig var basert på andres idealer, så rimte de ikke alltid med hva det innerste i meg ønsket. Hvis jeg ikke var klar over at det jeg definerte som ett, i sannhet var to – meg, min essens som så observerte ett sett idealer, endte jeg som oftest opp med å blande de sammen. Jeg trodde fullt og helt på at jeg adresserte «mine» ideal. Resultatet var en følelse av ikke å innfri.

Hvordan kan noe vi allerede er innfri? Hvis vi, når vi leser dette står midt i vår væren, i det vi er, hvor behøver vi gå herfra? Kan det være at behovet for bevegelse enten hit eller dit oppstår i samme øyeblikk som tanken på å være sånn eller slik oppstår? Med mindre vi er født mangelfulle, hvorfor behøver vi bevege oss bort fra det vi er? Hva hvis vi tenker oss at problemet ikke skyldes manglende tro på oss selv, men snarere denne ukritiske tro på at vi er mangelfulle? Grunnet denne, må vi så kompensere med sterkere tro på oss selv. Hadde vi i dette øyeblikk løsnet vårt grep rundt begge, hva hadde vi stått tilbake med?

«Be – don´t try to become.»

– Osho –