Verden uten hode

For de fleste av oss er verden slik vi kjenner den en salig blanding av oss selv og detNår vi dømmer, setter merkelapper, trenger og behøver, handler alle disse om noe som tilsynelatende eksisterer objektivt utenfor oss selv. Jeg dømmer det. Vi opplever at problemene våre er reelle, og de oppstår i møtet med «verden» – i møtet med «dem» og «det». Jeg snakker ikke her om oppgavene vi til stadighet blir tildelt – dekkene på bilen som må skiftes, skatten som må leveres, dagligvarer som må handles, huset som må vaskes. I seg selv er de oppgaver som løses. Det jeg her definerer som problemer, er de situasjoner hvor det går fra å være en i seg selv nøytral oppgave, til å bli noe «personlig». Alt blir tettere. Energien og intensiteten øker, samtidig som rommet rundt oss blir mindre og mindre.

Hvem lider? Hvem opplever problemer? Hvem er dømmende? Er det virkelig essensen av meg som lider, eller er det min person – den vi tror vi er, i rollen som det ene eller andre? Dommer, offer, far, mor, mann, kvinne, bra, dårlig, overlegen, mindreverdig osv. Vi er tilsynelatende en hel samling mennesker. Ikke rart at vi og omverden blir forvirret. Den som slet i går kveld, har i dag gått opp i røyk. Ingen vet hvor han har blitt av. Snakker vi her om verden slik den er? Er dette den vi er?…før vi så blir noe annet?..før vi blir det tredje?

Hvordan hadde verden sett ut, hadde vi skrudd hodet av overkroppen og satt det til sides for en stund?

En reaksjon kommer i møtet med dem eller det. Vanligvis har vi en historie klar. «Det er typisk henne». «Det har alltid vært slik». Denne gangen går vi ikke fullt så langt. Når følelsen kommer, blir vi sittende kun med denne – ren, akkurat slik den er. Hvis vi tillater følelsen å være ett hundre prosent, hvordan kjennes det ut da? Hvilken form har den? Hvordan ser den ut? Ah…kanskje slik, eller kanskje litt mer slik?

Hva hvis vi for et øyeblikk tenker oss at problemene vi opplever i denne verden er tilknyttet vår person? Vår person består av en rekke definisjoner – kjønn, kropp, navn, yrke, rolle – en rekke merkelapper. Tilsynelatende er vi subjekt i møtet med objekt – jeg i møtet med verden. Tenk nå at det i stedet viser seg å være objekt i møte med objekt, og at vi, det vi innerst inne er, står tidligere og observerer alt som utspiller seg. Kroppen blir kald. Kroppen blir syk. Er det jeg´et som er sykt, eller den fysiske kroppen som lider? Brekker jeg hånda, er jeg brukket? Når jeg blir fornærmet, hvem er det egentlig som blir fornærmet?

I det øyeblikk vi åpner opp for at noe kanskje ligger bakenfor, noe ligger før, vil det kunne komme som en stor overraskelse at «verden, dem og det» er det første som forsvinner. Hva står så igjen? Eksisterer denne personen «meg» som noe reelt, eller er den et konsept skapt av sinnet? Hvis så skulle være, hvorfor denne interessen for et konsept? Er dette virkelig det nærmeste jeg kan komme meg selv? For hvem fremstår personen meg? For hvem utspiller sinnet seg?

«Life of man is what is. That which is, is. All the trouble arises by having a conception of it. Mind comes in. It has a conception. All trouble follows. If you are as you are, without a mind and its conceptions about various things, all will be well with you. If you seek the source of the mind, then alone all questions will be solved.»

– Sri Ramana Maharshi –