Vi lever i en skyggeverden del I

For en tid tilbake leste jeg utsagnet Vi lever i en skyggeverden. Nok engang registrerte jeg at nysgjerrigheten i meg ble vekket. Selv om mitt rasjonelle sinn strevde med å forstå dybden av utsagnet, var det likevel noe i meg som responderte.

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hva er skyggen? Hva skaper skyggen? Hva muliggjør skyggen? Skyggen av en fugl som flyr over et vann. Hva er skyggen? Skyggen er en refleksjon. Hva reflekteres? Det er fuglen. Samtidig er det klart at fuglen i seg selv ikke skaper skyggen. Før fuglen står solen. Solen er der, og lyset bli uttrykt gjennom en skygge og mørke.

Jeg tror dette kan vise seg å peke mot løsningen på det vi opplever som problem og utfordringer. Problemene vi har er alltid knyttet opp mot personen meg. Meg med min historie, min definisjon, mine svakheter og styrker, alle roller jeg innehar – denne meg har problemer med det/den. Hvis vi hadde stoppet opp et øyeblikk, og forsøkt nøste oss tilbake til vår opprinnelse; hadde vi fremdeles definert oss selv gjennom denne personen meg? Hadde problemet fremdeles vært der? Hadde det/den fremdeles eksistert?

Jeg tror at hvis vi studerer oss selv nøye, vil vi kunne oppdage at det vi hevdet var problemet, inkludert den som opplever problemet hadde opphørt å eksistere. Jeg tror at vår essens – den vi er er lik solen. Vi er det som muliggjør alt. Vi skaper vår verden, alt inkludert. Verden er en refleksjon av oss. Hva muliggjør oss? Hva er først? Hvis vi orienterer oss mot det; hvor alvorlig hadde vi tatt det som kom senere? Stoltheten vår, alle merkelappene, meningene og definisjonene… Alt en skygge av vår kropp, vår person. Alt blir lagt merke til. Av hvem?

«When the Self is known,
All illusions vanish.
The veil falls,
And you see clearly.
Your sorrows are dispelled.

For the Self is free
And lives forever.
Everything else is imagination,
Nothing more!
Because she understands this,
The master acts like a child.»

– Ashtavakra Gita –