skip to Main Content
Tanker Om Håpløshet

Tanker om håpløshet

Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive noe om håpløshet. Om hvordan den kjennes ut for meg. Jeg har imidlertid aldri helt funnet den rette anledningen. Når jeg står midt oppi den, kjennes det viktig å jobbe med mitt eget. Når så det verste har lagt seg, er det ikke så fristende å frivillig oppsøke de vanskelige følelsene igjen. Slik går tiden uten at noe blir sagt.

For meg er håpløsheten en følelse som har fulgt meg gjennom hele livet. Ikke at jeg konstant har kjent den gnage, men den har allikevel alltid ligget der et sted. Med jevne mellomrom kommer håpløsheten og hilser på, og hver gang kjennes som om det er aller første gang. Hånd i hånd med denne kommer frustrasjonen over at jeg ikke virker ha lært noe som helst om hvordan håndtere disse vanskelige følelsene.

Min kanskje største kilde til frustrasjon er tanken om at jeg må være 100% i orden for å kunne være til nytte for verden. Kort sagt betyr “i orden” det at jeg må ha lagt bak meg alle vanskelige ting i mitt eget liv før jeg kan bidra. Samtidig innser jeg gradvis at jeg aldri kommer til å bli i orden slik jeg mener jeg bør. Jeg har alltid strevd med at jeg tar inn omverden på en til tider overveldende måte. På lik linje med de fleste av oss har jeg ofte slitt med følelsen av ikke å være bra nok. Følelsen av at jeg mangler noe viktig og essensielt for å kunne forsvare min plass i eksistensen. Hadde jeg vært et dyr, hadde jeg vært blant dem som ble forlatt når ting strammet seg til. Jeg hadde ikke vært en ressurs – jeg hadde vært en byrde.

Det er vanskelig å innrømme for meg selv at det er slik det er. Jeg skammer meg over følelsen av “ikke å ha lært noe” om meg selv og verden tross at jeg har brukt de siste 10 årene av mitt liv til nettopp det å forsøke forstå. Hva sier dette om meg?

Håpløsheten min henger ofte sammen med en til tider manglende evne til å finne mening med tilværelsen. Når det er som tyngst, skal det ikke så mye til før tanker om døden sniker seg på. Ikke fordi jeg ønsker meg ut av livet, men fordi tanken for en kort stund gir meg et pusterom. Den bringer meg kanskje tilbake til meg selv.

I går ringte en venn av meg. Siden sist vi snakket sammen har både min farmor samt en av mine aller største kilder til inspirasjon – Ram Dass gått bort. Min venn kunne på sin side fortelle at det hadde dukket opp uhelbredelig sykdom i hans nære familie. Vi endte opp med å reflektere rundt livet, og at det til tider oppleves som en hard skole.

Merrily, merrily, merrily, merrily. Life is but a dream.

Back To Top